Ny forskning: Vår forestilling av pandemien avgjør
Spredning av koronaviruset har blitt mottatt med alt fra panikk til likegyldighet i ulike land. Årsakene til det kan være mange, men én av dem er hvordan risikoen ved viruset blir kommunisert i mediene.
Førsteamanuensis, Institutt for kommunikasjon ved Høyskolen Kristiania.
Det er oppfattelsen av risiko, ikke faktisk risiko som avgjør hvordan folk responderer på kriser. Dette er en innsikt som har blitt dokumentert i mange sammenhenger, blant annet av Deborah C. Glik, en amerikansk forsker på helsekommunikasjon, i en artikkel hun skrev i 2007.
Forskning på mediedekning og kommunikasjon av pandemier har blitt høyaktuelt i kjølevannet av koronakrisen. Kan vi lære noe av tidligere kommunikasjonsforskning på pandemier? Selvsagt.
Allerede i 1922 beskrev Walter Lippmann at vi må skille mellom «verden der ute og bildene i hodene våre» i boka Public Opinon. De færreste mennesker er direkte observatører til hendelser som skjer ute i samfunnet, men gjennom medienes dekning og fortolkninger av eksperter danner folk seg oppfatninger og bilder om de aktuelle hendelsene, hevdet forfatteren og journalisten Lippmann.
«Dugnad» som forståelsesramme
Ved å undersøke hvordan en pandemi er dekket i mediene, kan vi avdekke hvilke ord eller forståelsesrammer som er fremtredende og definerer de sakene som diskuteres. Framing eller innramming kan forklares som mentale konsepter eller bilder på hvordan individer, grupper eller samfunn forstår, organiserer og kommuniserer om virkeligheten. Eksempelvis er begrepet dugnad hyppig brukt i Norge av både politikere og helsemyndigheter for å oppfordre folk til dramatiske adferdsendringer.
Elisa Pieri beskriver hvordan sars-utbruddet i 2003–2004 revolusjonerte forståelsen av risiko ved pandemier. Sars (alvorlig akutt luftveis-syndrom) demonstrerte hvordan utbruddet av en sykdom i Kina på få timer kunne smitte og spre seg gjennom flyreiser over hele verden og skape bølger av panikk.
Pieri har også undersøkt den britiske mediedekningen av en nyere pandemi, ebola-krisen i 2014–2015. Innledningsvis ble ebola-utbruddet først dekket som en regional Afrika-krise, uten store implikasjoner for vesten eller Storbritannia. Først da ebola-utbruddet ble definert som en global sikkerhetstrussel i en tale av den tidligere amerikanske presidenten Barack Obama, ble forståelsen av ebola-utbruddet endret. Fra september 2014 ble mediedekningen primært dominert av sikkerhetstrusselen fra ebola og panikken for smitte. Som et tiltak innførte britiske myndigheter smittekontroll på flyplasser og andre trafikale knutepunkter til landet – et tiltak som ikke ble tilrådet av helsemyndigheter, men som ble innført av politikere for at de skulle fremstå som handlekraftige. Det førte til en militarisering av krisen og grensekontroller som i ettertid har blitt sett på som ineffektive.
Tre lærdommer
Det er tre lærdommer vi kan ta med oss fra denne forskningen i forståelsen av koronakrisen vi selv står midt oppi:
- Mediedekningen har betydning. Forestillinger kan sette seg og vedvarer gjennom krisen.
- Medienes vinklinger og ekspertenes fortolkninger påvirker vår forståelse av risiko knyttet til pandemien.
- Mediedekningen kan også bidra til å identifisere de beste tiltakene. Noen av fortolkningsrammene, eksempelvis sikkerhetstrusselen, kan lede tiltakene inn på spor som er vanskelige å komme ut av, og rettferdiggjøre ekstreme tiltak som i etterpåklokskapens lys fremstår som urimelige.
Fremtidig granskning vil vise om hytteforbudet og appen Smittestopp var riktige tiltak under koronakrisen.
Kilder:
Glik, D. C. (2007). Risk Communication for Public Health Emergencies. Annual Review of Public Health 2007 28:1, 33–54.
Kjeldsen, J. (2009). Framing på norsk – eller kampen om begrepenes betydning. Vox Publica.
Lippmann, W. (1922). Public Opinion. New York: The Free Press.
Pieri, E. (2019). Media Framing and the Threat of Global Pandemics: The Ebola Crisis in UK Media and Policy Response. Sociological Research Online, 24(1), 73–92.
Siste saker
Har du lest disse?
