Det blir kanskje krig og derfor må vi fikse merkeordningene

Legen sprøytet leggen full av lokalbedøvelse og etterfulgt av et par «kjenner du noe?» skred hun til verket. Heldigvis er vi kommet så langt i helsesektoren at jeg uhemmet kunne lese oppslagene i nettavisene under inngrepet. Den første tanken som slo meg, var at jeg håpet Norge hadde hatt en fin juleferie – fordi alle avisene skrev at vi manglet melk og at storkrig nærmer seg.

Tine hadde ved et lite logistikkavvik klart å sette fyr på debatten rundt merkeordninger – spesifikt Nyt Norge. Sertifiseringen som ikke bare skal sikre at produktene er helnorske, men også at bøndene ikke fôrer opp landets buskap på anabole-pellets laget av uran og deretter vasker de i Zalo. Dette gjør antagelig ikke tyskerne heller, men på grunn av melkemangel, endte vi med å importere melkepulver fra dem.

For ordens skyld, Norsk Mat har klarert at man kan ha inntil 25% utenlandske ingredienser og beholde merket. For mange kom dette overraskende på og fant frem brennende høygafler. Nå skulle utvalgte yoghurt-produkter kun bli 97% norsk. Andre tenker kanskje at det ikke er så farlig og lar høygaflene stå. Men jeg synes folk burde tenke litt over det. Fordi det beviser at merkeordninger i samfunnsansvaret-tidsalder kan ha varierende grad av troverdighet, uansett hvor godt det er ment.

Når forbrukeren selv blir en løgner

Poenget med merkeordninger er at de først og fremst får oss til å føle oss som bedre mennesker. Merket tilsier at vi velger etiske, renere og mer miljøvennlige varer over vår egen lommebok. Så vi kan skryte til alle våre umerkede-usunne-miljøsvin-av-noe-venner. Derfor er fallhøyden større når vi innser at vi er blitt ført bak lyset, for vi har ikke bare blitt redusert til et usunt miljøsvin selv – men i tillegg til en en løgner med tom lommebok.

Dette har i de siste årene virkelig slått rot i den vestlige kulturen. Ja, her til lands kan det noen ganger virke som om merkeordningene er mer hellig enn 17. mai. Og det er en bra ting, absolutt, ingen tvil. Derimot kan det også være litt rart, for av og til kan det virke som om det er versting-industriene som maser mest om det. Ting som er dårlig uansett hvordan man vrir og spinner på det.

Ta f.eks. tobakksindustrien, de leverer produkter som kan risikere å gi oss: lungekreft, KOLS, hjertesykdommer, slag, astma, fertilitetsproblemer og prematur fødsel for å nevne noe. Er det da virkelig så edelt at tobakksbransjen har hjemmelagde stempelordninger som sier det var laget på litt mer Greta Thunberg-vennlig vis og 0,005% av overskuddet doneres årlig til Drammen Dalmatiner Klubb?

Hundre og tjue prosent økologisk krigføring

Uansett, det tok ikke lang tid før legen hadde gjennomført inngrepet, og da gjenstod kun jobben med å lappe meg sammen igjen. Videre overskrifter pekte på at det heller ikke var topp stemning internasjonalt. Konflikten i Midtøsten hadde spredd seg, og amerikanerne hadde, med hjelp fra britene, retaliert mot rebellene i Jemen. Det betyr at vestens handel må seile rundt Kapp det gode håp.

Ikke særlig miljøvennlig det, nei. Lengre vei betyr høyere utslipp og stivere priser. Kriger i seg selv betaler også sin pris miljømessig. En i rapport datert 2019 fra universitetene i Lancaster og Durham, kom det frem til at hadde den amerikanske hæren vært et land – ville det vært verdens 47. største forurenser av klimagasser.

Her bør jo Norge, som vi alltid mener i enhver annen sak, «gå frem som et godt forbilde» og kreve inn merkeordninger i Forsvaret. Hvis vi først skal avfyre et ballistisk missil i en toppfart på Mach Jesus, som pulveriserer alt innen halvannen kilometers radius, er det godt å vite at vi bruker et øko-sertifisert ballistisk missil:

Et stridshode frelst av barn-som-ikke-er-utsatt-for-sosiale-forskjeller og en jetmotor som kun går på 120% fornybart drivstoff.

En ny verdensorden for merkeordninger

Neida, men i en kultur der vi stadig veksler mellom å dyrke og dekonstruere merkeordninger, og hvor selv de mest velmenende initiativer kan ende opp som uheldige parodier av seg selv – er kanskje det viktigste merket vi kan sette på våre produkter og våre handlinger ikke "Øko", "Fair Trade" eller "Laget i Norge". Jeg lener mot et mer beskjedent, men likevel viktig, merke: "Realistisk". I form av at virkeligheten og dens paradokser faktisk setter begrensinger for hvor bra vi gjøre ting.

I det legen satte det siste stinget, kunne jeg ikke unngå å tenke på hva verden vil servere dette året. Uansett hva fremtiden bringer, én ting er sikkert: Det er alltid rom for kommunikasjonsfaglige problemstillinger, selv på en legetime. Jo, også får vi håpe jeg ble sydd sammen med minst 97% norskproduserte tråder.