Spill på lag med hjernen
Hjernen vår er genetisk lat og lite klar for nye tanker og ideer. Skal du få noen til å lytte, gjelder det å bruke hjernens medfødte på-knapper.
Mina Gerhardsen. Forfatter av bøkene "Å lykkes med taler" og "Å lykkes med media". Generalsekretær i Nasjonalforeningen for folkehelsen. Fast blogger på PR-prat.
Vi har alle vært der: Du sitter klar for å lytte, ta notater og lære, men tankene flyter bare av gårde. Selv om du virkelig prøver å holde dem i rommet, sniker de seg av gårde mot gjørelista, handlelista eller en fantasi om å sitte på en strand på Bali. Det går an å skylde på litt lite søvn eller for lite kaffe når dette skjer, men først og fremst kan vi skylde på hjernen.
«Her skjer det ingenting»
Når vi skrur av stemmen fra foredragsholderen der framme i møterommet, er det hjernens beredskapssentral som har konstatert at det ikke skjer noe som krever vår oppmerksomhet. Det er ingen grunn til å se eller høre. Dette handler om hjernens formål. Hjernens viktigste funksjon er å holde oss i live. Derfor skvetter vi av rasling i gress eller brå lyder. I et auditorium, med en foreleser som snakker monotont og som står helt stille, skrus beredskapen som skal sikre vår overlevelse seg av. Når hjernen melder inn at «her skjer det ingenting», slippes tankene lett videre. Å få og holde på oppmerksomheten handler selvsagt ikke om å skape frykt for fare underveis i presentasjonen, men om å spille på de sensorene som må aktiviseres for å holde på interessen.
Variasjon og nærhet
Variasjon virker. Et foredrag som innebærer både rask og langsom tale, høyt og lavt volum, bevegelse underveis eller en presentasjon som varieres i form, er alle gode tiltak for å holde på hjernens nysgjerrighet og beredskap. Det samme gjør nærhet. Å definere en foredragsholder som står langt unna, bak en talerstol og kanskje med ryggen til for å lese opp egen presentasjon, defineres lett som ufarlig. Med den konsekvensen at beredskapen skrus av og oppmerksomhet flyttes. Så gå fram på scenen eller flytt deg på gulvet så nær publikum du kan, uten at det er ukomfortabelt. Da opprettholdes årvåkenheten, med den gode bonuseffekten at tilhørere faktisk hører etter.
By på historier
Beredskap er én på-knapp for oppmerksomhet. Historier er en annen. Forsøk som måler hjerneaktivitet viser at når vi ser en graf eller noe annet faktainnhold, er det ganske mørkt. Det blir bare noen spredte lysglimt her og der. Men får vi høre en historie, så lyser hjernen opp. Da aktiveres en rekke områder. Som talere er det den effekten vi er ute etter. Det er da vi får innkassert seieren en god tale kan gi: Å bli hørt, husket og bidra til handling.
Forklaringen på vår historiebegeistring er igjen den gamle hjernen, utviklet gjennom tusenvis av år fra det første mennesket reiste seg og hadde språk: Det er slik mennesker har lært å lære gjennom tidene. Ikke med en lærebok eller en power point, men gjennom historiene ved leirbålet. Fortellingene lærte oss overlevelse, men ga også underholdning.
I taleformen er det et bredt spekter av historier som kan passe, fra dramatikken i krig og revolusjon til det koselige minnet om en bestefar. Men får vi knagger fra historier, med litt folk og farge, er hjernen mye mer interessert i å følge med.
Ta hjernen med på veien
Hjernen vår er lat og prøver konstant å begrense behovet for å tenke. Det gjør den blant annet ved å ha nær 200 såkalte kognitive bias, eller snarveier, som gjør at den stiller med ferdigtenkte tanker om en rekke ting. Dette er effektivt, men gir også både fordommer og feil. Som en del av denne latskapen, misliker hjernen tanker som skurrer med det den allerede har tenkt og lagret.
For eksempel viser forsøk at folk opplever det som ubehagelig å få negativ informasjon om en politiker de liker. For å riste av seg ubehaget, velger vi ofte en løsning der den negative informasjonen avvises. Ekstremversjonen av dette er det vi nå ser utspille seg i USA, der en stor andel av befolkningen avviser alle anklager mot tidligere president Trump og anser alt som kommer av slike saker som en del av en konspirasjon mot han. Løsningen på dette ubehaget er selvsagt ikke å la være å utfordre tanker. Men se gjerne på muligheten for å ta tilhørerne med på en reisevei fra tanken de har til den nye tanken du vil ha dem med på. Om de inviteres med på en slik tanketur, er sjansen større for at hjernens interesse vekkes. Alternativet er at den setter i gang en jakt på grunner til å ikke lytte.
Så neste gang du går fram for å holde et foredrag, tenk på at de moderne folka som sitter der med smarttelefonene og ipadene sine, fortsatt er styrt av en kommandosentral laget for lenge siden, for et helt annet liv. Det er fristende å ignorere, men om du spiller på lag med hjernen, vil du lykkes bedre med talen.
Relaterte innlegg
Her kan du lese andre innlegg av samme forfatter.
