Språkhjelp i bokform

Et godt språk handler om både rett grammatikk og en klar og tydelig formidling. Mange av hjelpemidlene finner du i bokhandelen.

Når vi skal lære oss å skrive, går vi gjerne inn i journalistenes hage for å plukke opp gode råd. Språkbøker som er utviklet for journalister er derfor ofte også til god hjelp for kommunikasjonsfolk.

Ulike bøker om språk skiller seg først og fremst fra hverandre i forhold til hvordan de er bygget opp og hva det blir lagt vekt på. Det er lite rom for å diskutere språkregler og metoder for å bygge opp tekster som tiltrekker seg lesere. Språkreglene er vedtatt av Språkrådet og det er også stor enighet om hvordan tekstene bør bygges opp.

I beskrivelsen av tekster dominerer de journalistiske metodene. Det dreier seg om å prioritere det viktigste og vise frem dette tidlig i teksten. Det handler om å fange leseren og skape interesse for det vi skriver, gjennom overskrifter og ingresser. Bøkene inneholder også tips og råd om et konkret og forståelig språk, uten vanskelige fremmedord og unødvendig kompliserte setninger.

Konkrete oppslagsbøker

Mens noen bøker er lagt opp som oppslagsbøker, ligner andre mer på lærebøker og prosa. Fordelen med oppslagsbøker er a tvi kan ta tak i den konkrete utfordringen vi sitter overfor når vi skriver.

Når vi er usikre på om vi skal sette komma eller ikke, er det greit å ha enten NTB-språket eller Skriveregler tilgjengelig ved siden av PCen. Og hva skal vi skrive istedenfor det misbrukte ordet «fokus»? I Pressespråket foreslår Lars Aarønæs «legge vekt på», «studere nærmere», «sette i sentrum », «gjøre til en hovedsak» og interessere seg for» i stedet for (i tre ord!) «sette i fokus».

Bøkene som ikke er organisert som oppslagsbøker, krever mer av leserne. Her erdet bøkene som er startstedet. Disse bøkene kan leses for å finne relevante tips, som kan brukes når vi skal skrive en artikkel på et senere tidspunkt.

Gjøre noe de ikke kan

Nils Petter Smeby fastslår i starten av sin bok at hensikten med all skriftlig informasjon er å sette leserne i stand til å gjøre noe de ikke kunne fra før. Dermed må vi starte med å stille spørsmålet om hva leserne skal kunne gjøre før vi starter å skrive. Hensikten med teksten du leser nå er for eksempel å gjøre deg i stand til å ta et valg av hvilken bok du bør kjøpe inn for å bli flinkere til å skrive.

Et annet godt tips fra Smeby er å luke ut passive former ved å søke gjennom teksten etter endelsene «es». Den passive formen er upresis og skaper usikkerhet. Den angir ikke hvem som gjør noe eller skal gjøre noe, som nettopp ofte er hensikten med skriftlig informasjon.

Per Egil Hegge skriver både artig og klokt om språk. Han skriver blant annet at rytme også er viktig i skriftlig formidling. Han viser til at hvis man ramser opp ord i en setning bør de korteste komme først. Han bruker følgende eksempel: «Han er en sjarmerende, veltalende, kraftig, høy mann», i motsetning til «Han er en høy, kraftig, sjarmerende, veltalende mann».

Aage Rognsaa advarer i Skriv bedre mot uvettig bruk av uklare ord som det, dette, denne og disse. Det er ikke alltid like klart hva slike ord viser til. De viser gjerne tilbake til noe som er nevnt tidligere i teksten, men i mange tilfeller kan de (altså disse nevnte ordene!) vise til ulike forhold i teksten.

Overlat følingen til andre

Jon Peder Vestad og Bjarte Alme gir mange gode råd om skriftlig formidling med utgangspunkt i journalistikken. De skriver blant annet at vi bør la intervjuobjekter slippe til med følelser og subjektive synspunkter, og vi (som journalister) bør formidle fakta. Dermed blir det vi skriver mer troverdig.

Vestad og Alme vil heller ikke ha spørsmålstegn i overskrifter. De mener at slike overskrifter ofte vitner om slett journalistisk arbeid. Skribentene har gjerne satt inn et spørsmålstegn for å gardere seg mot at tittelen står for en påstand de ikke har dekning for. Titler skal nemlig fortelle leseren noe – ikke kreve et svar!