Mest for kommunene

Arne Simonsen har oppdaterte sin bok «Deltaker i samfunnet». Boken er fortsatt skreddersydd for dem som arbeider i en kommune og ønsker å nå ut til innbyggerne på en bedre måte.

Nestoren i norsk offentlig informasjon har oppdatert sin «Deltaker i Samfunnet. Håndbok i kommunal informasjon», som sist kom ut i 1998. Boken er grundig revidert og utvidet på noen punkter og kortet ned på andre. De praktiskeog relevante eksemplene spiller fortsatten sentral rolle i fremstillingen, men den nye utgaven er både bedre og bredere forankret i moderne kommunikasjonsteorier. Boken fremstår derfor som friskere enn før med nye tema som omdømme og det flerkulturelle samfunnet. Simonsen fokuserer mye på kommunikasjon som er skreddersydd for kommuner, hvor nærhet til publikum er viktig. I så måte mener han mulighetene til å bruke sosiale nettverk ikke utnyttes godt nok. Mange mennesker benytter nemlig i liten grad informasjon som er lagt ut på internett. Slike upersonlige medier er derfor ikke effektive nok alene overfor visse grupper av befolkningen. Men mange benytter derimot venner, bekjente, slektninger og hjelpepersonell til å orientere seg i kommunenstilbud og støtteordninger. Dette er nettverk som derfor bør benyttes bedre.

Mindre vekt på internett

Samtidig viser Simonsen til en undersøkelse fra Statskonsult som viser at det i 2004 for første gang var mer vanlig å bruke internett enn å møte opp på et offentlig kontor for å skaffe offentlig informasjon i Norge. 48 prosent oppga at de benyttet telefon, 42 prosent internett og 31 prosent offentlig kontor. Forfatteren fremhever videre at gode hjemmesider på internett, sammen med en aktiv informasjonsvirksomhet og et velfungerende servicekontorer nødvendige faktorer for en tilfredsstillende kommunal informasjonstjeneste. Da er det litt pussig at vekten på internett har blitt mindre i denne nye utgaven. I den forrige utgaven var det et eget kapittel om «Kommunene på nettet», mens det nå er satt av kun åtte sider til et kommunikasjonsfelt som dagens kommuneansatte sannsynligvis har minst erfaring med.

Forbilledlig om pressemeldinger

Simonsen skriver imidlertid forbilledlig om bruk av pressemeldinger. Det glimrende eksempelet på hvordan én hendelse kan bli til fem ulike pressemeldinger er heldigvis beholdt fra den forrige utgaven. Ved å legge ulik vekt på spørsmålene når, hvor, hvordan, hvorfor og hvem, kan den samme hendelsen presenteres ulikt i flere medier. Forfatteren skriver også at det ville være en fordel for den vanlige, byråkratiske saksfremstillingeni norske kommuner hvis deti høyere grad ble brukt pressemeldingersom mal også her. Simonsen vil ha et sammendrag først, med to-tre setninger som fortalte hva saken gjaldt, så konklusjonen og så noen hovedtrekk ved saken og dens bakgrunn. Etter denne konklusjonen, kan så saken presenteres i sin helhet, slik det gjøres i dag. Trening i å skrive pressemeldinger burde derfor gå inn i opplæringen av saksbehandlere i kommunene, mener Simonsen. Dermed kan de lære seg å skrive det viktigste først – også til bruk i byråkratiske saksfremstillinger.

Byråkratisk fremstilling

Ut fra de gode rådene til Simonsen, er det paradoksalt at det nettopp er starten som fortsatt er det store problemet med denne boken. Heller ikke i denne utgaven klarer han å finne frem til engasjerende virkemidler som kunne trekke leserne inni stoffet. Omslaget utstråler byråkratisk saksbehandling, og de to første kapitlene er preget av tungt språk og byråkratiske lover og regler.Til tross for den lett byråkratiske og formelle stilen, er forfatteren ikke flink til å oppgi referanser til litteratur eller undersøkelser. Den nevnte undersøkelsen fra Statskonsult er det for eksempel ingen henvisninger til teksten eller nærmere beskrivelse av hvordan spørsmålene ble stilt i forbindelse med undersøkelsen. Og så er det underlig at ikke forlaget har tatt seg bryet med å lage en indeks på slutten av boken, slik at den kan fungere bedre som et oppslagsverk. Jeg tror dessverre ikke Simonsen er med på å trekke flere unge håpefulle kommunikatører mot det offentlige med denne boken. De første kapitlene er for tunge og vanskelig tilgjengelige. Men utover i boken vil de tålmodige finne både teorier og eksempler som viser mangfoldet og utfordringene ved kommunal kommunikasjon. Bokens sterke side er nettopp de mange konkrete oppskriftene, rådene og eksemplene for hvordan man kan gå frem for å få til god kommunikasjon med kommunens innbyggere.