Hvordan vinne valg. Moderne politisk kommunikasjon.
Lite nytt om politisk kommunikasjon
Tarjei Skirbekk gir noe kunnskap om hvordan valgkamp drives i Norge og USA, uten at han avslører noe nytt. Boken inneholder dessuten endel gjentagelser og tvilsom bruk av akademisk kunnskap.
Tarjei Skirbekk ønsker å gi leserne praktiske råd om hvordan et politisk parti kan vinne en valgkamp, med begrunnelser i vitenskapelig kunnskap. Forfatteren jobbet med Arbeiderpartiets strategier og kommunikasjon frem til valget i 2013. I dag jobber han for Statoil.
Skirbekk har innsett at politikk dreier seg om makt, og at all politisk kommunikasjon har streben etter makt som mål. Han argumenterer derfor for at utviklingen av politikk og strategisk kommunikasjon må henge sammen. Skirbekk mener at for mange politiske partier speiler sine analyser og sin kommunikasjon i sine motstandere, og ikke i folks virkelighet. Å lytte til velgerne reduserer ikke partiets verdier, det hjelper med å formidle dem, skriver han.
I tillegg bør en vite mer om seg selv enn det motstanderne og mediene gjør. Skirbekk skriver at det er viktig at partier vet alt om sine kandidater, slik at en kan ha en bevisst strategi dersom noe ubehagelig dukker opp. Men det kan også være en fordel å bli angrepet av motstandere som kan bekrefte bildet en ønsker å skape av eget parti hos egne målgrupper.
Alt dette er greit. Men boken inneholder dessverre en del feilaktig bruk av samfunnsvitenskapelige teorier. Skirbekk påstår blant annet at framing «handler om handling og effekt». Nei, framing handler om hvordan vi snakker om og konstruerer vår forståelse av virkeligheten og sosiale fenomener. Hans fremlegging av teorien om agendasetting er i beste fall en slurvet forenkling, når han skriver at mediene «forteller» velgerne hva de skal være opptatt av. Språket i boken er bra, men det er mange gjentagelser og en del motsigelser.
Det er også mangel på eksempler som kan illustrere Skirbekks poenger, bortsett fra henvisningene til amerikansk og britisk valgkamp. Men det som gjøres i USAs presidentvalgkamper, kan neppe overføres til det norske, politiske landskapet med mange ulike partier og mange ulike lokallag. Boken har fem eksempler til slutt, men disse er ikke avstemt mot det som er lagt frem tidligere.
