Kunsten å tale til nordmenn. En håndbok.
Noen retoriske feilgrep
Forfatterne kan mye om retorikk, men roter både med begreper og analyse.
De to teologene Norheim og Haga har undersøkt en rekke norske og internasjonale taler og offentlige uttalelser. Ut fra denne forskningen gir de tips til taler i begravelser, bryllup og konfirmasjoner, men ønsker først og fremst å nå frem til ledere.
Forfatterne har kommet frem til at de må beherske fire ulike taleformer: åpningstalen, bøddeltalen, trøstetalen og avskjedstalen, hvor de to første begrepene er ganske misvisende.
Åpningstalen holder ledere for å holde motivasjonen oppe blant de ansatte. Dette kan være i starten av nye prosjekter, men budskapet må gjentas i stadig nye situasjoner og variasjoner slik at dette også er fortsettelsestaler eller bedre: motivasjonstaler.
Bøddeltalen handler om å gi dårlige nyheter til de ansatte om nedskjæringer eller andre kriser. Her er Siv Jensens berømte «Morna, Jens!»-tale inkludert, som vel heller burde kalles en seierstale, eller en motivasjons- eller åpningstale. «Morna, Jens!», som også er tittelen på dette kapittelet, skaper naturligvis nysgjerrighet hos leseren. Men først mot slutten av kapittelet blir denne talen diskutert, uten at forfatterne klarer å gi noen ny eller spennende analyse av talen.
Det er nettopp mangelen på gode og spennende analyser som er mest skuffende med denne boka. Forfatterne kan mye om retorikk og talekunst, men mangelen på kunnskap om internkommunikasjon, strategisk kommunikasjon og medier eller samfunnsforståelse svekker både boken og forfatternes troverdighet.
Dermed blir mange påstander og velmente råd delvis misvisende og feil. For eksempel: Påstander om hva som skiller nordmenn fra andre, er først og fremst bygget på forfatterens inntrykk (eller tro), uten vitenskapelig belegg. Det som faktisk skiller nordmenn fra de fleste andre, er tillit og behovet for personlig selvstendighet. Dette er ikke nevnt eller koblet til utforming av taler i denne boka.
De misforstår også hva det betyr at Norge er et egalitært samfunn. Det er ikke fordi vi tror at alle har de samme mulighetene, men snarere at de fleste av oss mener at alle bør få de samme mulighetene.
Deres omtale av intervjusituasjonen viser òg tydelige mangler på kunnskap. Det er ikke nødvendigvis dumt å komme med et ferdigskrevet «oneliner» manus, så lenge man klarer å bygge (en troverdig) bro fra spørsmålet fra journalisten til dette ferdigdefinerte svaret.