Del I: Regjeringens PR-klubb

OM SKRIBENTEN

Øystein Pedersen Dahlen er studieprogramleder for Bachelor i PR og strategisk kommunikasjon ved Kristiania. Han forsker særlig på norsk PR-historie.

Vis mer Vis mindre

Den Norske Public Relations Klubb ble stiftet 26. oktober 1949. I mai samme år arrangerte SAS en «Public Relations Conference» i Oslo for Den internasjonale organisasjonen for luftransport. I arbeidskomiteen for konferansen satt flere av de som senere var med på å stifte PR-klubben: Alfhild Hovdan, Odd Medbøe og Hans Olav. Etter denne konferansen ble Medbøe og Oddvar Aas oppfordret av Olav i Utenriksdepartementet til å utarbeide statutter til en norsk PR-forening. 

Einar Gerhardsens nære allierte, Olaf Solumsmoen, ble valgt til nestleder, og statsministeren var selv til stede på det første arbeidsmøtet. Her ga Gerhardsen fortrolig informasjon til medlemmene om den politiske situasjonen i Norge. Sikkerhetssituasjonen, statsbudsjettet og skandinavisk samarbeid var noen av de tingene en nøye utvalgt forsamling fikk vite mer om (se faktaboks). Som med så mye annet på denne tiden tok Einar Gerhardsen og Arbeiderpartiet kontroll, nå også over utviklingen av public relations i Norge.

Britisk inspirasjon

Opprettelsen av den norske PR-foreningen var sterkt inspirert av den tilsvarende britiske. Kun et drøyt år etter at The Institute of Public Relations (IPR) ble opprettet i Storbritannia i februar 1948, ble den norske foreningen etablert. 3. august 1949 var E. Lindsay Shankland fra IPR i Norge for å møte Medbøe og tre andre (Aas, Johansen og Strøm) som senere var med på å stifte den norske organisasjonen.

Medbø var også med som observatør på års- møtet i den britiske foreningen 28. september 1949, hvor han ble valgt som korresponderende medlem og fikk dermed tilsendt statutter og andre dokumenter derfra. Odd Medbøe spilte også en sentral rolle i organisasjonskomiteen til International Public Relations Association (IPRA), sammen med representanter fra NATO- landene Storbritannia, Frankrike og Nederland. Sammen med Hans Hermans (rådgiver for den nederlandske statsministeren) utarbeidet Medbøe statuttene for IPRA, og Medbøe ble valgt til visepresident i den provisoriske komiteen og ledet de første offisielle møtene.

Sammenlignet med den britiske foreningen var den norske mer lukket. Ifølge styre- medlem Odd Hjort-Sørensen ble det på IPRs årsmøte i 1949 påpekt av den britiske foren- ingens sekretær Alec Spoor at nordmennene «hadde valgt en riktigere linje enn engelsk- mennene i medlemsspørsmålet». Spoor sa at han «beklaget at det var litt vanskelig å finne et felles grunnlag for arbeidet i instituttet, hvis medlemmer representerer vidt forskjellige interesser og ofte også konkurrerende firmaer».

Den kalde krigen

Den norske foreningen var fra starten mer innrettet direkte mot den internasjonale situasjonen og kald-krig-propaganda. Mange av de som var knyttet til PR-klubben hadde bakgrunn fra det norske propagandaarbeidet under andre verdenskrig, og PR-klubbens tidlige arbeid kan knyttes direkte til den internasjonale situasjonen, med star- ten på den kalde krigen. Dette preget i høy grad deres syn på PR, som de ønsket å skille fra det som ble oppfattet som propaganda eller løgnaktig (falsk) informasjon. PR skulle være et verktøy for den frie verden – mot autoritær kommunisme.

Det første hele året av PR-klubbens program viser at organisasjonen konsentrerte seg om den kalde krigen og den nye sikkerhets- situasjonen, med temaer som «Militær forskning», «Den utenlandske situasjonen», «Kringkastingens utenlandske programmer» og «Marshallhjelpen». I møtet 3. mars 1950 orienterte utenriksminister Halvard Lange detaljert om den utenrikspolitiske situasjonen og Norges stilling. Statsministeren deltok også på møter i 1950. Etter britenes bruk av propaganda under første verdenskrig og Nazi-Tysklands under andre verdenskrig ble begrepet propaganda klart diskreditert. Hjemmefronten advarte også mot statlig informasjonsarbeid som ville minne om nazistisk propaganda. Den norske statsministeren og hans kolleger hadde derfor behov for å utvikle andre kommunikasjons- former. Denne nye formen for propaganda var mer dempet, indirekte og subtil. Verken PR-klubben eller tilsvarende organisasjoner som var satt opp av Arbeiderpartiet, som Folk og Forsvar og Den norske Atlanterhavskomité, brukte begrepet propaganda i sine dokumenter eller i eksternt arbeid. PR-klubben ble etablert etter at Norge ble med i NATO, og det var tette (personlige) bånd til de som organiserte pro- NATO og antikommunistisk propaganda i Folk og Forsvar og Den norske Atlanterhavskomité.

Samfunnets interesser

I klubbens vedtekter ble det fra starten av lagt vekt på at den skulle være «en veileder for samfunnet og tjene sam- funnets interesser». Det ble fastslått at styret «arrangerer klubbmøter av opplysende karakter og arbeider for å gjøre klubben til et verdifullt forum for medlemmene».

I klubbens første pressemelding heter det at PR er rettet både eksternt mot samfunnet og internt mot de som jobber med oppgaver av samfunnsmessig betydning. Klubben skulle være en ikke-politisk organisasjon hvis formål var å fremme kvaliteten og etikken i yrket. Tresselt la frem en definisjon av PR som var nesten direkte overført/oversatt fra den som ble brukt av British Institute of Public Relations, selv om den var litt kortere og den ikke inkluderte relasjoner: Public Relations er en omhyggelig, saklig, planmessig og vedvarende metode for ved informasjon og andre metoder å etablere og vedlikeholde gjensidig forståelse mellom en eller flere personer eller organisasjoner i samfunnet i sin helhet (Bedrifts-økonomen, mai 1950, side 119).

Odd Medbøe understreket at PR hadde en viktig rolle i å bevare demokratiet og kunne korri- gere pressen. Ifølge Medbøe kunne det være vanskelig for pressen å holde full oversikt over sakene, og PR-arbeiderens viktigste oppgave var å bistå pressen, slik at journalistene kunne få et best mulig og bredest mulig grunnlag for å utføre sitt arbeid.

Skulle ikke misbrukes

 I 1950 skriver Medbøe at PR-klubbens hovedidé var «å holde den nye profesjonen, PR, under god kontroll her i landet». Medbøe påpeker at det er økende interesse for faget i Norge, og at det derfor er viktig at «vår profesjon ikke misbrukes av noen». Dette kan knyttes til en forståelse av at PR kun skulle brukes til det gode og ikke misbrukes av fiender av staten eller de som jobbet i kommersielle foretak, som fortsatt ikke var velkomne som medlemmer av Norsk PR-klubb. Avstemning om medlemskap i klub- ben ble holdt hemmelig, og mange søknader ble avslått de første årene.

I 1956 kom det frem at noen snakket om å opprette sin egen PR-forening dersom de fortsatt var utestengt fra Norsk PR-klubb. Dermed ble det åpnet opp for flere medlemmer, men avstemningen om nye medlemmer foregikk fremdeles ved hemmelige stemmesedler. I 1957 ble Lars Øystein Os fra Opplysningskontoret for forsikring opptatt i klubben. Dermed ble det for første gang etablert formelle bånd til norsk fagpresse og privat sektor. I 1954 ble også representanter fra Norsk Fagforenings Forsikrings- og Informasjonsforbund og Norsk Samvirkelag tatt opp i organisasjonen.

I 1957 ble to ansatte i utenlandske oljeselskaper i Norge medlemmer i foreningen: Bjørn Hafslund fra Esso og Chris Bugge fra Shell. I 1960 ble PR-byråleder Nils Magne Apelands søknad om medlemskap innvilget, samme år som han ga ut den første boken på norsk om PR. PR-klubben åpnet nå opp for flere medlem- mer fra privat sektor og beveget seg inn i en ny tid, som vi kommer tilbake til i de kommende nummere av Kommunikasjon.

Kilder:

Allern, Sigurd (1997): Når kilden byr opp til dans. Oslo: Pax Forlag.

Dahlen, Øystein (2024): Establishment of the Norwegian Public Relations Club; in a Cold War Context, i Sharam Alghasi, Ester C. Vanvik, Jens Barland og Jesper Falkheimer (red.): Strategic Communication – Contemporary Perspectives. Oslo: Cappelen Damm Akademisk.

Kommunikasjonsforenings arkiv.

Mørk, Egil (1994): Et slag med halen … Informasjonsforenings historie, 1949–1994. Oslo: Informasjonsforeningen.

Nordahl, Konrad (1991): Dagbøker, bd. 1, 1950–1955, i utdrag av Ketil A. Nordahl. Oslo: Tiden Norsk Forlag.