Den hemmelighetsfulle president
Mediale pseudodebatter og kortsiktig symbolpolitikk har preget amerikansk politikk - og det har gitt uttelling. Hvorfor våger Joe Biden å satse på det langsiktige, innvendige og stillferdige?
Kjell Terje Ringdal. Leder av Washingtonseminaret og førstelektor i retorikk på Høyskolen Kristiania.
Se for deg at du kan velge å krangle vilt med naboen – og derigjennom sikre deg honnørrop og sosiale poeng fra de andre naboene fordi den aktuelle naboen er betraktet som litt vanskelig. Du selv føler at det er ikke SÅ stor avstand, men skitt au; vi smeller av gårde noen skjellsord. Da kommer applausen.
Slik har amerikanske politikere og medier tenkt de siste ti-årene. Vel; tenkt og tenkt. Dette har vært grunnleggende politiske impulser og en refleks av samtidsånden; det nye, det utvendige og det som gir umiddelbar uttelling i form av popularitet og valgseire har forrang. Derfor står USA nå i en situasjon der de siste ti-års krangling i medier, sosiale medier og i offentlige debatter har ført til en enorm polarisering og avstand mellom folk og partier. Faktiske løsninger og kompromisser er ikke gullstandarden. Krangling gir cash i mediekassene og stemmer fra de som er dine venner.
Mindre krangling - færre seere
I månedene etter at Donald Trump overtok som president i 2016 steg seertallene både hos de republikanske mediene og de demokratiske. CNN har hatt de største seertallene i denne perioden – og FOX News har blitt en penge- og maktgigant.
I månedene som har gått siden Joe Biden overtok har CNN falt som en stein, FOX er største kanal, men med langt mindre inntekter. Årsaken? En fredeligere politikk, mindre ville debatter, færre sleivete utspill fra Trump og andre politikere, færre riksrettsdiskusjoner og så videre. Altså et klima som kan synes normalt, men langt mindre lønnsomt. Færre konflikter gir færre seere, som gir færre annonsekroner.
Konflikt skaper følelsen av fellesskap hos «motpartene».
"Å gjøre felles"
Ordet kommunikasjon stammer fra det latinske communicare og betyr «å gjøre felles». Normalt innebærer dette at man bør søke mot det felles rommet mellom partene når man diskuterer løsninger. Ikke nødvendigvis bli helt enige, men søke et fellesskap der begge parter ser at det kan være nyttig å finne det rommet der man ser hverandre og finner en omforent løsning.
Å gjøre felles er en god strategi for å utvikle samhold og forståelse, men en dårlig forretningsmodell.
Det ironiske er også at konflikt skaper følelsen av fellesskap hos «motpartene». Å skyve noen bort fører altså til at de som står igjen føler samhold. Derav USAs enorme splittelse – og derfor var det mulig å se et live folkeopprør mot Kongressen den 6. januar i år.
Politikkens raske karbohydrater
Hvordan kan vi forstå denne aktive mangel på interesse for kloke debatter og hang til skarpe fronter? Vi kan nok forstå dette gjennom mediesosiologen Neil Postmans dystopiske briller, der han skriver at vi har skapt et samfunn som bare vil underholdes. I boka «Amusing ourselves to death» skriver han om en reality-tv-måte å tenke på. Det kortsiktige, det akutt underholdende, det som stiller sukkersuget etter det som gjør det morsomt der og da, men som ikke bruker tid på det langdrøye som kan virke «kjedelig».
Altså en slags politisk kostsirkel der menyen består av bløtkake og andre raske karbohydrater. Fornuften forteller oss at vi blir feite og dvaske, og sinte, men her og nå er det deilig og tilfredsstillende. Kanskje er det slik vi kan forstå politikken i USA de siste ti-årene med stadig større fokus på omtrentligheter, skjeve mediale politikkpoeng som scores på identitetspolitikk, skattereduksjoner, konfrontasjoner og uforsonlighet mellom partiene i Kongressen. Og saker som er lett presenterbare på tv. Krangler selger.
Dette fenomenet er både demokrater og republikanere med på å forsterke, men det ble satt på sin spiss av Donald Trump. Trump ble kroneksemplet på hvordan politikkens øyeblikkelighet og nærsynthet ble satt i høysetet. En president som i metaforisk forstand var mer opptatt av å se deilig ut framfor å endre kosthold og trene. En påfuglpolitikk der man tar til orde for botox framfor å pusse tenner. Fox News-begeistring framfor strukturelle politiske endringer. Krig framfor fred.
Langsiktig og innvendig. Ordparet som ser ut til å være Bidens bibel.
Pseudodebatter om sex og reiseregninger
Kanskje kan vi forstå dette med termene utvendig/innvendig og langsiktig/kortsiktig, der det utvendig og kortsiktige er typisk symbolpolitikk, mediale pseudodebatter om sex og reiseregninger som ikke løser reelle problemer – men skaper en følelse av noe, mer enn faktiske endringer eller forbedringer.
Det motsatte blir da langsiktig og innvendig. Ordparet som ser ut til å være Bidens bibel: Han velger som sin politikk å rydde opp, skape bedre mobildekning, styrke strømnettet og forbedre transportutfordringene. Dessuten er han ikke så synlig. Han holder få pressekonferanser og er relativt lavtliggende som mediefigur.
Hvordan våger han dette i og med at det så langt har vært erklært som lite poenggivende å gjøre det? Det kan være at fornuften har landet, eller det kan være at Biden ikke tenker gjenvalg, men at han kun jobber for sitt eget ettermæle? Mannen som oppfører seg som voksne skal gjøre. Gjøre det som må til. Sørge for et godt klima mellom både politiske motstandere og naboene.
Washingtonseminaret arrangeres 20. - 27. oktober 2021. Årets seminar skal gi deltagerne innsikt i aktuelle politiske problemstillinger så som splittelsen mellom partier og folk, raseproblematikken og medienes utfordringer. Vi får møte New York Times, Washington Post, en radikalisert ungdom, en Pulitzerprisvinner, tenketanker, Georgetown University – og vi skal på barbecue til folk flest en kveld. Les mer om seminaret her.
Medlemmer av Kommunikasjonsforeningen får 3000 kroner i rabatt på deltageravgiften.
