Å finne stemmen
Når skal du snakke med innestemme og når bør du finne fram roperten? I saker som treffer hjertet, er det ikke alltid så lett å vite hva som virker best.
Mina Gerhardsen. Forfatter av bøkene "Å lykkes med taler" og "Å lykkes med media". Generalsekretær i Nasjonalforeningen for folkehelsen. Fast blogger på PR-prat.
Gjennom to episoder har NRK-serien Brennpunkt nylig vist fram historier fra norsk eldreomsorg der svært syke og sårbare mennesker ikke får den hjelpen og omsorgen de trenger. Det er tunge tissebleier som har vært på i et døgn, tenner som ikke er pusset på ukesvis, eldre mennesker som er skitne fordi de ikke får hjelp til vask, hele dager uten mat og medisin som glemmes. Det som vises fram er brutalt – og det er hverdag i norsk eldreomsorg.
«Jeg er forbanna»
Reaksjonene på programmene har vært mange og sterke. En av våre største skuespillere, Lise Fjeldstad, stilte på Dagsnytt 18 med sin harme over helseministeren og frykt for det som venter eldre mennesker i Norge. «Jeg er livredd», svarte hun på spørsmål om hva hun tenker om å bli avhengig av offentlig omsorg, for senere å erklære «jeg er forbanna på helseministeren!»
Det kan være fristende å stille seg ved siden av Lise Fjeldstad, med ropert, og ta i med samme kraft om det uakseptable og uverdige i det vi ser og hører om. Men i debattene har vi ulike roller. Vi har ofrene og stemmen for de som trenger å bli hørt, ekspertene og politikerne. Hvor stiller vi oss? Å finne riktig toneleie er en utfordring. Når hjertet banker hardt for noe, er det lett å vise det. Noen ganger er det helt rett. Noen ganger blir det helt feil.
Gråtende NU-leder
I arbeidet med kommunikasjon og påvirkning er det et bilde fra en miljødemonstrasjon i 2006 som av og til brukes som eksempel. Det viser en gråtende nestleder i Natur og Ungdom som lar skuffelsen over en beslutning om gasskraftverket på Mongstad bokstavelig talt renne over. På den ene siden er det et kraftfullt uttrykk for den politiske fortvilelsen. Men når dette bildet brukes i opplæring, er det fordi denne hendelsen er et eksempel på at for mye følelser kan gjøre at du settes til side som seriøs aktør i diskusjonen. For politikerne var de hyggelige og konstruktive folka i Zero mer fristende som motpart enn sinte og sårede aktører fra NU.
En kraftfull reaksjon i situasjonen, kan være virkningsfullt i mediesituasjonen, men komme i veien for det du vil oppnå. Nylig kom en ny doktorgradsoppgave om nettopp påvirkning, skrevet av Ketil Raknes. Han har studert de retoriske strategiene lobbyister benytter seg av når de skal overbevise politikere. De som blir lyttet til, er de som framstår som troverdige aktører, som tar samfunnsansvar. Påvirkerne som viser forståelse for den politiske situasjonen og utrykker empati blir best likt av beslutningstagerne.
En kraftfull reaksjon i situasjonen, kan være virkningsfullt i mediesituasjonen, men komme i veien for det du vil oppnå.
Innestemme eller utestemme?
I Nasjonalforeningen for folkehelsen er vi stemme for mennesker med demens og deres pårørende. Vi skal si fra om det uverdige, det utilstrekkelige og det uholdbare på vegne av en gruppe som ikke har kraft til å si fra selv. Å være varslere og voktere er frivillighetens oppgave.
Det er også vår oppgave å være med i den politiske debatten og komme med forslag og løsninger. Vi vil være med rundt bordet når de viktige sakene skal diskuteres.
For å få den plassen ved bordet, må vi finne det toneleiet som gjør at vi er ønsket dit. Vi må ha troverdigheten, vi må ha fagligheten og vi må ha tilliten.
Noen ganger gir det dilemmaer. Noen ganger er lysten der til å bruke både kraftuttrykk og utestemme, som når tissebleia henger så tungt på at den nærmer seg knærne. Men for å gjøre jobben vi skal gjøre, kan kraften i det vi framfører ofte være like stor og bringe oss lenger om vi tar den med innestemme. Det er mulig å være både saklig og opprørt når samfunnet svikter på oppgaver som grunnleggende helsehjelp til svake eldre.