Oppdager du narratyvene?

Ja, hva er sannhet? Og hvem definerer den, og hvordan påvirker reduksjonen i vektleggingen av fakta, hva vi oppfatter som troverdig?

Makt i sterke følelser

Ifølge Oxford Dictionary er uttrykket «post-sannhet» relatert til omstendigheter der mennesker responderer mer på følelsesappeller enn fakta. Enten det handler om politisk kommunikasjon, reklame, krisekommunikasjon, overskrifter i nettaviser eller poster i sosiale medier, er det kjent at algoritmer belønner respons på emosjoner. I kampen om sannheten finnes viktige virkemidler som «faktasjekk». Samtidig blir det fort krevende når en persons evne til å aktivere en mottagers følelser, trumfer den kritiske vurderingen av hvorvidt innholdet i budskapet stemmer.

En felles sannhet?

Her kommer begrepet «narrativ» inn, som i en samfunnsvitenskapelig forståelse kan bety «ideologiske måter å fremstille seg selv, en gruppe eller samfunnet som helhet på». Hva forteller ulike narrativ i et offentlig ordskifte, med motstridende påstander om samme tema? Har dagens meningsbrytning tatt over plassen til en felles definisjon av sannhet? Filosofisk diskusjon til side, poenget med denne artikkelen er å iverksette gjenkjennelsesevnen. Et narrativ kan bli en «narratyv», som stjeler din oppmerksomhet, forsyner seg av tiden din og svekker oversiktsbildet. Et ekkokammer puster gjerne ut og inn det samme narrativet. Hvordan ta grep og forebygge tyveri?

"Et narrativ kan bli en «narratyv», som stjeler din oppmerksomhet, forsyner seg av tiden din og svekker oversiktsbildet"

Influensere

Et eksempel på personer som lever av å etablere ulike narrativ, er influensere. Kanaler som Instagram og TikTok brukes strategisk til å iscenesette en fremstilling, formidle et bevisst inntrykk av et tema, en bedrift eller en person. Konkurransen om oppmerksomheten blir tydelig når en visuell narratyv, som for eksempel influenser Sophie Elises mye omtalte bilde (det med posen med hvitt pulver), kan overskygge mottagernes kapasitet til å engasjere seg i annen samfunnskritisk informasjon samtidig.

Unngå tunnelsyn

Spesielt i krisekommunikasjon og/eller i saker der befolkningen venter på en offentlig unnskyldning, blir historiefortellingen og fremstillingen av hva som er korrekt, essensiell. En konflikt har minimum to parter, og hva som er fakta i saken versus hva som «oppleves» som sant, kan vært helt forskjellig. Dermed er evnen til å gjenkjenne ulike parters historiefortelling, hvordan disse får grep om ulike grupper, hva som er likt og hvor det blir kollisjon, ekstremt nyttig i jobben med kommunikasjonsstrategi og budskapsutvikling. Hvis en selv blir offer for en narratyv, kan kommunikasjonsrådene en gir være preget av tunnelsyn og ikke gjøre den kritiske jobben som er forventet kommunikasjonsfaglig.

Situasjonsforståelse

Å søke en overordnet situasjonsforståelse kan være å tegne et kart over ulike narrativ i en sak, hvordan de er koblet sammen og hvilke aktører som er involvert. I rettssaler foregår slike utvekslinger hver dag, hvilken oppfatning har vitner om hva som har skjedd, hva sier den tiltalte, hvordan hører bitene sammen, hva er riktig? I større kommunikasjonsavdelinger kan det både være fordeler og ulemper om du og dine kollegaer er påvirket av ulike narrativ i en sak dere skal gi råd om. Fordelen er at oppdragsgiver kan få råd som er kvalitetssikret av flere fagpersoner. Ulempen er at rådene kan være utfall av at en har snakket forbi hverandre ut fra forskjellige forståelser av et sakskompleks.

"I større kommunikasjonsavdelinger kan det både være fordeler og ulemper om du og dine kollegaer er påvirket av ulike narrativ i en sak dere skal gi råd om"

Hermeneutisk sirkel

Å definere en avsenders fortellermåte som en «narratyv» kan ha svakheter og fordrer et overskudd til analyse og helhetsforståelse. For hvem har egentlig rett til å definere et narrativ på avveie? To fagpersoner kan oppfatte et narrativ helt ulikt, der den ene anser en ideologisk fremstilling av en gruppe som troverdig, og den andre forkaster den. Dette kan eksemplifiseres gjennom læren om fortolkning og «Den hermeneutiske sirkel». Konseptet i teorien er at for å forstå noe som har mening, må vi i «fortolkningen av enkelthetene gå ut fra en viss ‘forhåndsforståelse’ av helheten som detaljene hører hjemme i. Den forståelsen vi dermed oppnår av delene, virker så tilbake på forståelsen av helheten og så videre.»

Kontekst

Ergo vil jeg med mine innebygde fordommer og forforståelser av konteksten til budskapet, ta imot et narrativ på en annen måte enn du vil med dine fordommer og forforståelser, fordi den «hermeneutiske sirkelen» som oppstår, tolkningsprosessen, er så individuelt betinget. Sagt med andre ord, hvilken «tyverialarm» du hører for et narrativ som skurrer, vil kanskje ikke være en alarm for en med andre forforståelser. Hva du blir lurt av kan være noe annet enn hva naboen blir lurt av. Et narrativ som får bred oppslutning i en amerikansk kontekst kan få motsatt utslag i en skandinavisk kontekst, og så videre.

Forståelsesramme

Å påvirke hvordan en mottager skal oppfatte et tema, kan også henge sammen med hvordan budskapene er «rammet inn». Som professor i retorikk ved Universitetet i Bergen, Jens E. Kjeldsen skriver: «Framing — eller innramming — beskriver ords evne til å fremkalle en særlig forståelsesramme som farger og definerer de sakene vi diskuterer.» Et eksempel på en vellykket framing, altså at innrammingen av budskapet har oppnådd aksept i en større gruppe, kan være at ordet får plass i en statsstøttet ordbok, slik «godhetstyrann» gjorde i 2016.

Subjektive utfordringer

I lys av disse refleksjonene blir derfor «post-sannhet» interessant, fordi begrepet anerkjenner at faktaopplysninger ikke lengre er bærende for hvordan mennesker tolker en saksfremstilling. Samtidig kan «post-sannhet» i seg selv ligne et narrativ, da det fremstiller et filter på oppfattelse av sannhet som følelsesbasert fremfor faktabasert, pathos over logos. En kan ha god kritisk sans på en rekke områder, men om en fremstilling av et tema, en person, en gruppe eller lignende treffer deg såpass emosjonelt at fornuften stiller seg bakerst, har narrativet trolig lyktes i å bli en narratyv. Engasjementet i en sak kan føre til valg som følger i narratyvens fotspor. Et mulig eksempel kan være da redaktøren for Subjekt, Danby Choi, forsvarte venninnen Sophie Elise i egne spalter og deretter beklaget. Kanskje løp engasjementet raskere enn ryggmargsrefleksen for redaksjonelle retningslinjer rakk å agere.

Sjekkliste

Skal du gi kommunikasjonsråd om en krevende sak kan denne fremgangsmåten hjelpe i forarbeidet:

• Hvilke ulike sannhetsoppfatninger er fremstilt i det offentlige ordskiftet om saken?
• Er du selv påvirket av noen av fortellermåtene? Hvorfor?
• Har din eventuelle overbevisning om hva som stemmer i saken, noen grobunn i din egen bakgrunn, verdier, holdninger? Hvordan vil dette eventuelt være annerledes hos oppdragsgiver?
• Kan det være at de du skal nå med ny historiefortelling og tilhørende budskap, er et helt annet sted?
• Er det noen fellesnevnere hos de ulike aktørene i saken, som kan være utgangspunkt / argumentasjonsplattform for kommunikasjonsstrategien du skal utvikle?
• Hvilke ord og følelsesappeller er ledende i pågående formidling av saken?
• Hvilke fakta underbygger saken, og i hvor stor grad kommer disse frem i samfunnsdebatten?
•  Er det noen motstridende påstander, faktafeil eller misforståelser som kan prege opinionens etterlatte inntrykk?
• Er det ulike grupperinger eller lag i samfunnet som faller utenfor den allmenne fremstillingen/oppfatningen av saken? Hvordan vil kommunikasjonsrådene du gir, bevisst inkludere eller ekskludere disse målgruppene? Eksempel: Vaksinemotstandere under koronapandemien.

Dekonstruksjon

Helt tilslutt, hva synes du egentlig om metaforen der narrativ og tyv kobles sammen? Tilslører den noe, er den effektiv, åpner den opp for nye forståelser eller kan den være naiv? Å være kritisk gjennom dekonstruksjon av en historiefortelling kan gi deg nye verktøy og oppdagelser i arbeidet med kommunikasjonsrådgivning. Kanskje tar forarbeidet mer tid, samtidig kan det forebygge at oppdragsgiveren overser elementer i narrativ som påvirker målgruppene en skal nå inn til.

Verdien av metadiskusjon

Om du og en kollega ender opp med å være faglig uenig om hvorvidt en ideologisk fremstilling er et strategisk narrativ eller en «narratyv» kan være et mål i seg selv, fordi det allerede har skapt en metadiskusjon, en diskusjon om diskusjonen. Altså hvorvidt kommunikasjonsrådene har overskudd til å observere eksisterende oppfatninger av saken, hvilke gap som eventuelt finnes, eller ubevisst er påvirket av noens fremstilling fremfor andres. Er du klar for å oppdage narratyvene?