Snurr tre ganger på stolen, så kan jeg love deg du blir lei LinkedIn
Håkon Andre Skaftå er utdannet fra Høgskulen i Volda og ansatt som medlemskontakt og innholdsprodusent i Kommunikasjonsforeningen. Én torsdag i måneden deler han sitt satiriske skråblikk på kommunikasjonsfaget.
Han vil guide oss gjennom vanskelige temaer som digitalisering, budskapsformidling og generelle problemer i hverdagen til folk flest.
«Kom arbeidslyst og treng deg på. Her skal du motstand finne». Slik lød sitatet til den antropomorfe og lettere alkoholiserte Solan Gundersen. Og dét sitatet likte jeg. Fordi det er dønn ærlig, om at det å gå ut hver eneste dag og jobbe for Felgen, ikke nødvendigvis bare er en fryd.
Hadde folk bare vært like ærlige på LinkedIn.
Arendalsuka året rundt
Samfunnet bruker mye tid på å diskutere TikTok. Jeg mener vi heller burde snakke om LinkedIn, et rart og påtatt sted. Man forventes å være der, selv om ingen egentlig vil. Litt som en digital, helårlig utgave av Arendalsuka.
LinkedIn ble lansert i 2003 og har vokst til 310 millioner brukere. I 2016 kjøpte Microsoft plattformen for den nette sum av 217 millarder kroner. Med en slik pris har du i min kalkulator kjøpt noe som kan skape verdensfred. Men nei, de hadde kjøpt en digital smørkinne.
Selv har jeg likt å bruke LinkedIn som et slags presserom bestående av bedrifter og folk jeg kan bry meg litt om, men man får jo også opp en ikke-så-herlig eventyrmiks av innhold. Alt fra din lokale LinkedIn-guru: "Algoritmen sier at du minst må ha 75 emojis, snurre tre ganger på kontorstolen og poste mellom klokken 12:32-12:34, for å lykkes", videre til "endelig-er-katta-ute-av-sekken"-innlegg fra folk som har fått en ny jobb. Til slutt har vi alle skryteposter fra storselskaper og deres haier, som lander resultater vi dødelige bare kan drømme om.
I denne konkurransen om eksponering har det blitt laget en pretensiøs fløte som kjernes så stivt til smør på flesk og store ord, at selv innlegg om en ny kaffetrakter på kontoret får britiske kroningseremonier til å virke små og slappe i forhold. Alle arbeidslivets hendelser brettes ut i bibellange tekster som positiv lærdom. Store ord, mye dandering. Så mens andre bruker tid på å diskutere spinndoktorers rolle ute i demokratiet, kan jeg bekrefte at det finnes en haug av dem inne på LinkedIn.
Å møte seg selv i døra
Og la meg bare nevne, før noen ønsker å rive meg ned fra min høye hest, at all denne danderingen gjør at jeg selv også går i fella med egne innlegg. For når man har scrollet gjennom feeden, så kommer det tunge sukket. Det viste seg, igjen, at folk du gikk på skole med har fikset verdensfred, fått seg jobb med feit lønning og løst kreftgåten (takke f**n), på én og samme mandag. I mellomtiden har du klødd deg i bakhodet og svart på et par e-poster. Man blir jo nesten presset til å smøre tjukt på.
Og da blir resultatet selvfølgelig enda flere innlegg av typen: «Jeg er utrolig stolt og ydmyk over muligheten til å bidra i et voksende segment med fokus på kommersiell forståelse, nå som jeg starter som deltids kassemedarbeider». Jeg har sittet i kassa hos en dagligvarekjede. Den eneste kommersielle lærdommen jeg fikk med meg var at halvparten av befolkningen enda ikke har notert seg at ølsalget stenger klokka seks på lørdager.
Ta den, LinkedIn-Guru
Så hva er løsningen? For det er jo åpenbart ikke plattformen som er problemet, men stemningen der inne. Jeg orker ikke lenger at hver gang jeg ser mine egne eller andres pretensiøse innlegg, at jeg må lukke øyene, stappe fingrene i ørene og si lalalala høyt. For deretter å tvinge meg selv til å smøre tjukt på mitt eget liv. Kanskje jeg burde ta meg selv litt mindre alvorlig, eller bare lære meg å være glad på andres vegne? Det er verdt et forsøk, men hvis ingen av disse funker - har jeg et forslag til LinkedIn.
Mitt forslag lyder som følger: De implementerer kunstig intelligens som setter musikk til innleggene våre. Da hadde hvertfall halvparten av feeden blitt mer spiselig og kanskje til og med hysterisk. Forestill deg at du leser nok et LinkedIn-guru-innlegg om dagens påståtte algoritme-tips, men denne gangen har KI bestemt at "Don´t Believe A Word" av Thin Lizzy skal spille i bakgrunnen. Jeg stemmer ja til den.
Det er selvfølgelig lite trolig at dette skjer, så i mellomtiden får dere ha meg unnskyldt. Jeg skal nemlig skrive et langt innlegg om hvordan Kommunikasjonsforeningen betraktelig har økt min trivsel og tro på mellommenneskelige relasjoner ved å ha kjeks tilgjengelig i skuffen på kontoret.
Relaterte innlegg
Her kan du lese andre innlegg av samme forfatter.
