Virker det med taletriksbonanza?

«Men jeg skjønner jo hva foredragsholderen gjør og hvordan hen prøver å påvirke meg. Virker det likevel?» Spørsmålet kom fra en kursdeltaker på et kurs jeg holdt nylig om taler. Temaet var Robert Cialdinis råd om påvirkning, fra den kjente boken Influence, og hvordan de kan brukes i taler. Som dette med å skape sympati. Virker det når taleren sier «jeg er så glad for å være akkurat her i dag?»

Svaret er ja! Selv om vi innerst inne skjønner at det kanskje ikke er slik at vi er de eneste som får høre det budskapet fra avsenderen. Det er som når vi er på konsert med en stor internasjonal stjerne og hun roper «I love you, Norway!» Vi tar det til oss og blir glade over at akkurat denne artisten elsker akkurat oss og vårt vakre land! Og vi gir poeng for innsatsen med å fortelle oss om denne begeistringen. Det er enkelt, men det virker.

Talebingo

Det finnes en del kjente taletriks. Å bruke historier er det aller viktigste, fordi det spiller så godt på lag med hjernens virkemåte. Vi lytter mer, engasjerer oss lettere og husker bedre om vi tilbys en historie enn vi gjør sammenlignet med alle andre formidlingsmåter. At så mange av TED talk sine innledere begynner med en historie er ikke tilfeldig.

Mange taler har også med noen «hilsen hjem»-vrier, der folk i salen omtales eller det vises til eksempler som er godt kjent for tilhørerne. Det skaper ofte god stemning og gir tillit til at den som snakker forstår konteksten vedkommende er i.

Teknisk gode taler har gjerne noen språklige vrier, der ting settes inn i ulike lyttesystemer, som «før og nå», opplisting av ting som skal opp eller ned eller den pedagogisk enkle treeren. Den siste brukes mye fordi det er både lett og si og lett å høre. I hjernens jakt på system, er treeren det minste tallet som kan gi oss et system, samtidig som vi har så stor mengdetrening i å forholde oss til treere, fra den hellige treenighet til arbeidslivets trepartsmodell at det er gjenkjennelig og lett å ta inn.

For de som er interessert i taler som fag, kan det å lytte til erfarne talere innimellom kjennes som å være på en særversjon av bingo, med «der kom det trikset» og så kan du krysse av for historien, hilsenen til de i salen og treeren.

Gjør det noe?

Tenker vi at en taler som bruker slike triks er sleip og slu? Er det mindre autentisk enn den kjedelige eller dårlig strukturerte talen som er tom for historier og eksempler? Svekker det tillit?

I vår kultur har vi tidvis en rar fascinasjon for det uforberedte. At det nærmest er mer høyverdig å kunne ta ting på sparket enn å ha jobbet med noe. Men alle som har lidd seg gjennom den spontane og lange bordtalen fra en onkel i selskap eller kollega på sommerfesten, har lært seg å sette pris på det forberedte. Å vise at man er forberedt er også å vise respekt for de som skal høre på.

Å være en god taler er litt som å være god i andre øvelser som krever trening for å mestre. Mens den vanlige seer bare nyter synet av turntroppslaget i frittstående øvelse, vil en turnkjenner ikke bare se summen av imponerende bevegelser, men kan gi poeng etter vanskelighetsgrad og utførelse på den enkelte saltoen og bakoverserien med araber flikk flakk helskru. Slik er det også med talen.

Den vanlige lytteren får med seg en helhet og opplevelse. Den erfarne lytter kan også notere seg triksene. Da er det avgjørende om du mestrer dem. En kropert salto med dårlig landing gir minuspoeng. En tale som har levert på historie og en godt brukt treer kan tas ned av en sjelløs avslutning.

Å følge rådene for gode taler er lurt, fordi de er tilpasset til kunnskap om hvordan vi kan skape engasjement og støtte. Men de må brukes klokt. Mer er ikke alltid mer av det gode. Og det avgjørende er om du mestrer dem.