Et personlig ansvar
Strømmen av falske nyheter på sosiale medier og usannheter i det offentlige ordskiftet utfordrer også kommunikasjonsbransjen.
Mina Gerhardsen er generalsekretær i Nasjonalforeningen for folkehelsen og forfatter av bøkene "Å lykkes med taler" og "Å lykkes med media". Hun er fast blogger på PR-prat.
Nylig annonserte den amerikanske presidenten Donald Trump at han vil stille til gjenvalg i 2020. Tidligere i juni viste avisen Washington Post, som står bak en egen faktasjekkside, at Trump nå hadde passert løgn nummer 10 796 i løpet av sine 869 dager på jobb som president. At landets leder sier ting som er feil eller blank løgn nærmest på daglig basis, ser ikke ut til å være et hinder for en ny periode som verdens mektigste leder. Over halvparten av amerikanske velgere tror det er stor sjanse for fire nye år med Trump, ifølge nye målinger.
Falske nyheter og blank løgn
Løgn har fått et solid spillerom i politikken i mange land. Brexitvelgerne i UK ble utsatt for massive kampanjer basert på påstander som var langt fra fakta, både fra politikere og fra medier som publiserte falske nyheter. Amerikanske velgere er blitt så vant til usannheter at de ikke sjokkeres lenger. Til EU-valget nylig anslås det at halvparten av velgerne var eksponert for russiskproduserte falske nyheter før valget. På norsk får vi også vår andel av dette. En rekke nettsteder deler blankt falske nyheter på norsk, noen med mål å selge ting som bitcoin eller lokke til pokerspillsider, noen for å lage klikkemaskiner for å få annonseinntekter fra tullenyheter og noen for å påvirke politisk.
Som om falske nyheter er ok om de gir ønsket effekt.
Eller slik vi nylig så med Innovasjon Norge og historien om Sommarøy i Troms som skulle bli «en tidløs sone». Nyheten gikk verden rundt – og viste seg å være et rent PR-stunt, uten hold i virkeligheten. «(…)man kan ikke annonsere seg til oppmerksomhet lenger, man er nødt til å fortelle en god historie», var svaret fra reiselivsdirektøren i Innovasjon Norge. Hun mente også at «alt i alt var dette et veldig vellykket stunt», før sjefen hennes fikk rykket ut og beklaget det hele. Som om falske nyheter er ok om de gir ønsket effekt.
Vi får dette inn i den daglige strømmen vår på sosiale medier. Hva gjør det med oss? Og hvordan møter vi det?
Trussel mot tilliten
Den anerkjente historieprofessor Timothy Snyder, forfatteren av boka «Om tyranni: 20 ting vi kan lære av det 20. århundret», var nylig i Oslo og delte sine observasjoner av utviklingen i verden. Det var ikke særlig oppløftende. Vi er gått fra manipulering av fakta til ignorering av fakta, var hans vurdering.
Også på norsk kan vi ane at vektleggingen av fakta svekkes i den politiske debatten. Når nettsiden faktisk.no har ettergått saker, viser halvparten av de sjekkede sakene å være helt feil. Selvsagt er det et spekter her, fra dårlig sjekking før noe er sagt, folkelig politisk overdrivelse og bevisst feilinformasjon. Men det er ingen grunn til å tro at vi skal gå fri fra en internasjonal bevegelse der fakta er under angrep.
Stort ansvar
Hva betyr dette for kommunikasjonsbransjen? I det nevnte foredraget til Snyder sa han noe jeg synes var viktig: Demokrati er et personlig ansvar.
Hvis vi lar fakta bli sidestilt med anekdoter og følelser om hvordan ting er, får vi et dårlig – og kanskje skadelig – grunnlag for beslutninger. Hvis vi aksepterer at en balansert debatt er 1-1 mellom en representant for den samlede vitenskapskonsensusen om vaksiner eller klima og en som har googlet litt på nettforum og mener de tar feil, er vi med på å svekke kunnskapens plass. Og hvis vi lar løgn bli en del av den aksepterte debatten, bidrar vi til en polarisering som kan bli farlig.
Forsterker vi negative trender eller er vi en motvekt?
Dette er tendenser som utfordrer fundamentet i samfunnet vårt. Da må også vi som jobber med kommunikasjon se på hvordan våre metoder virker inn i dette bildet. Forsterker vi negative trender eller er vi en motvekt?
Bidra til opplysning og kunnskap
Falske nyheter og rommet for løgn møter motstand, blant annet gjennom Facebooks merking av kildene, faktisk.no sin vaktbikkjefunksjon og redaksjoner som begynner å granske hverandre og stiller spørsmål ved vinkel og dekning. Det er også løftet en viktig debatt der mediene peker på systematiske utfordringer i å få ansvarlige maktpersoner til å stille og gi ordentlige svar på spørsmål, ikke bare sende «talepunktsvar» rett før dølinjen.
Om demokrati er et personlig ansvar, betyr det også at vi som jobber med kommunikasjon må ha det med oss i våre daglige virke og i strategiske valg. Da handler det om å bidra til et opplyst ordskifte, om å være åpen og etterrettelig i vår kommunikasjon, både den betalte og den redaksjonelle, og å svare på spørsmål, også når temaet er ubehagelig. Det betyr ikke at den enkelte journalist eller redaksjon alltid skal få diktere premissene, men at vi bidrar med informasjon som gjør at vi som samfunnsborgere fortsatt deler en felles virkelighetsforståelse og kan møtes i diskusjonene på tvers av ståsted.
Som den tidligere amerikanske politikeren Daniel Patrick Moynihan har sagt det: Alle har rett til å ha egne meninger, men ikke egne fakta.
