Hvor er alle (leder)heltene?
Det har blitt en vedtatt sannhet at lederrollen er uforenelig med et balansert liv. Derfor ønsker ikke de unge å bli ledere, sier de i DN.
Bente Kvam Kristoffersen Daglig leder i Trigger Oslo
Jeg er selv leder i et lite selskap, og er nok ikke lenger definert som ung leder. Men jeg var ung leder en gang, jeg også, og kjenner meg igjen i problemstillingen belyst i DN. Jeg har selv overlevd småbarnsfasen på hjemmebane, samtidig som jeg har ledet et selskap både gjennom gode og veldig krevende tider. Jeg har levert i barnehagen på morgenen og hatt ansvar for tøffe nedbemanninger før henting av minstemann.
Er jobben min i ferd med å bli et lavstatusyrke? Mye kan tyde på det.
Workmonitor, en årlig undersøkelse fra det globale konsulentselskapet Randstad, viser at lederambisjonene er på kraftig retur. Under halvparten av de spurte kunne tenke seg økt lederansvar. Ser man på de norske tallene isolert, er det kun 30 prosent som ønsker mer lederansvar – 70 prosent har ikke lederambisjoner.
Har vi som erfarne ledere mislyktes i å vise frem det positive ved å lede?
Rapporten viser at stadig færre – spesielt unge arbeidstakere – ønsker å bli ledere. Så da lurer jeg på: Hvordan kan vi gjøre lederrollen attraktiv og meningsfull igjen? Hvilke egenskaper må fremtidens ledere besitte for å lykkes – og ikke minst, for å trives med valget sitt? Har vi som erfarne ledere mislyktes i å vise frem det positive ved å lede?
Vi står midt i en tid hvor teknologi forenkler arbeidsoppgaver, men samtidig øker kompleksiteten i arbeidslivet. Arbeidstakere stiller nye krav til sine ledere. Ansatte vil bli sett og verdsatt. Flat struktur og autonomi hylles, mens NAV slår alarm om et av verdens høyeste sykefravær og roper et varsku til arbeidsgivere og ledere. Det er et paradoks som roper etter en løsning.
En mulig årsak til at unge vegrer seg for å ta på seg lederansvar, er manglende innsikt i hva det faktisk innebærer. Mediene har dominert samtalen om lederrollen med negativ omtale – et ensidig fokus på at lederlivet er et maraton i ubalanse mellom jobb og privatliv. Så hvor er den andre siden av historien? Hvor er stemmene som fremhever gleden, meningene og de personlige seirene ved å være leder? Hvor er lederheltene og de positive historiene rundt det å være leder?
Professor Anders Kuvaas ved Handelshøyskolen BI viser til data fra 4.500 ansatte i finanssektoren i Norge: Ledere rapporterer om høyere lønn, sterkere indre motivasjon, større tilhørighet og færre symptomer på utbrenthet sammenlignet med dem uten lederansvar. Motivasjonen blant ledere er høyere, og deres psykologiske belastning lavere enn for de som ikke leder. Dette er ikke unikt for Norge – funnene speiler et globalt mønster.
Kort oppsummert: Ledere har det bedre på jobb.
Så hvorfor kommer ikke dette frem oftere? Vi som er ledere, har latt det negative narrativet dominere for lenge. Vi må vise frem hva som gjør ledelse meningsfullt: evnen til å påvirke, til å utvikle mennesker, til å bygge noe større. Det er dette som må være fortellingen. Unge ønsker å gjøre en forskjell, og vi må tydeliggjøre at ledelse er veien til å oppnå nettopp dette. Det er gjennom autentisitet, empati og tilpasningsdyktighet at fremtidens ledere vil lykkes.
Er du ikke motivert av lederrollen? Da er du kanskje ikke den rette til å være leder. Og det er helt greit. Det å være leder er krevende. Men det er også givende. Det er du som leder som setter standarden for om ansatte opplever balanse mellom jobb og fritid – og det er du som må sikre at du selv er i balanse.
Stafettpinnen går nå videre. Til de nye lederne som vil gripe muligheten. Til de som vil endre og forbedre. Til de som våger å være lederheltene vi sårt trenger.