Hvorfor klikker vi på nye visuelle profiler?
Fra tid til annen kan bedrifter, organisasjoner og selv diktaturstater ha behovet for en ny drakt. Men som vi ser, er det oftest ikke gitt at denne endringsreisen går smertefritt.
Håkon Andre Skaftå er utdannet fra Høgskulen i Volda og ansatt som innholdsprodusent og medlemskontakt i Kommunikasjonsforeningen. Én torsdag i måneden deler han sitt skråblikk på kommunikasjonsfaget.
Han vil guide oss gjennom vanskelige temaer som digitalisering, budskapsformidling og generelle problemer i hverdagen til folk flest.
I 2008 stod Turkmenistan ovenfor et stort kommunikasjonsproblem. Deres eksellense, president og leder av ministerkabinettet (deres ord) Saparmurat Niyazov hadde gått bort to år tidligere. Bedre kjent under det selvtitulerte navnet Türkmenbaşy – som ydmykt nok betyr Leder av turkmenere. Mer om det straks.
Effektiv produktplassering
Türkmenbaşy hadde styrt landet med jernhånd siden 1985. Av naturlige diktatoriske grunner var for eksempel hunder forbudt i byene, fordi han syntes de luktet rart. Ved oppkjøring til sertifikat, var ikke mørke- eller glattkjøring obligatorisk - det var derimot diktatorens selvskrevne bok Ruhmana. Og nå var det tid for omstilling.
Problemet i denne endringsreisen var ikke rare lover, propagandamalerier, eller at den 12 meter høye gullstatuen av gitt person endelig kunne fjernes. Diktatoren hadde vært veldig glad i å endre navn på ting, spesielt etter seg selv. Måneden januar, to byer, en havn, en flyplass, en bukt, en moské, et naturområde, et distrikt og presidentpalasset hadde alle derfor fått navnet Türkmenbaşy.
Ved oppkjøring til sertifikat, var ikke mørke- eller glattkjøring obligatorisk - det var derimot diktatorens selvskrevne bok Ruhmana.
Etter hans død måtte folket fremdeles avkode hva setningen «I Türkmenbaşy skal jeg reise fra Türkmenbaşy til Türkmenbaşy i Türkmenbaşy for å se Türkmenbaşy» kunne bety. Jeg mistenker at dette kan ha vært en litt vanskeligere og forvirrende omstillingsprosess enn vår fylkesoppløsning.
Foto: Wikipedia Commons
Kommentarfeltenes jury
Som tar oss tilbake til Norge. Inntil i forrige uke hadde flyselskapet Norwegian ikke endret en eneste font, form eller farge på 20 år. Nå blir selskapet, og deres nye logo, omtalt som landsforræderi, bortkastet tid, bortkastet pengebruk og aldri-i-livet-om-jeg-skal-fly-med-dere-igjen-påstander osv. i utvalgte kommentarfelt.
Jeg skal ikke vurdere påstandene, selv om vi vet at designprosesser ofte koster mer tid og penger enn å utvikle en romstasjon. Men hvorfor blir folk ofte opprørske ved slike endringer?
I et studium gjort ved Pennsylvania State University i 2011, fikk 632 studenter se profesjonelle og hypotetiske redesign av logoene til Adidas og New Balance. For de som hadde svake bånd til merkene, var dette null stress. De som hadde sterke bånd, reagerte veldig negativt og rokket ved den helhetlige oppfatningen av merkene.
Vi vet at designprosesser ofte koster mer tid og penger enn å utvikle en romstasjon.
I en stadig mer digitalisert verden, derimot, må det faktisk være rom for å gjøre endringer i takt med tiden. Gamle profiler, som kanskje var topp i 2002 til de dinosaur-datamaskinene vi hadde på den tiden, vil kanskje ikke lenger passe på stadig mer digitaliserte og mindre flater.
Gjør som jeg sier, ikke som jeg gjør
Til syvende og sist, så er det slik at noen bedrifter kan tåle disse klagestormene bedre enn andre. Vi stopper ikke å fly, fordi logoer blir modersinert. Eller å ta tog, fordi det nye navnet ikke er like slagkraftig som Norges Statsbaner. Det avgjøres av selve kvaliteten på tjenestene de leverer, som er en helt annen diskusjon.
Så lærdommen er at neste gang du jobber i en bedrift som får sin nye visuelle profil banket opp i kommentarfeltene – bra, det betyr at de bryr seg om selskapet. Men hvis du ikke leverer noe innenfor landets infrastruktur, da bør du lytte.
I mellomtiden kan jo samtlige være glade de slapp å gjeninnføre betydningen av noe så grunnleggende som måneden januar i omstillingsprosessen.