Uavgjort på bortebane

Jeg har veldig stor sans for Vær varsom-plakatens punkt 1.5: «Det er pressens oppgave å beskytte enkeltmennesker og grupper mot overgrep eller forsømmelser fra offentlige myndigheter og institusjoner, private foretak eller andre.»

Overgrep, da er makta slem med viten og vilje. Forsømmelser, da er makta for travel, sløv, omtrentlig, slumsete eller kunnskapsløs. Men selv når det ikke er dekning for at makta har gjort seg skyldig i verken overgrep eller forsømmelser, er makta likevel makta.

– Når det er ubalanse i makt, skal man vise varsomhet ovenfra.

Når det er ubalanse i makt, skal man vise varsomhet ovenfra. Det gjelder uansett om man representerer myndighetsmakt, pengemakt eller ledere i en maktpyramide. Og pressens naturlige lojalitet må få være hos dem som opplever pyramidene nedenfra.

Ikke for offensiv

Jeg er selv en som snakker for makta. Når UNE opprettholder avslag fra førsteinstansen UDI, da inngår vi i den myndighetsmakta media setter kritisk søkelys på i utlendingssaker. Nyhetskriteriet konflikt tilsier at kritikerne får boltre seg temmelig fritt.

Stygge karakteristikker, alvorlige anklager, halvsannheter og direkte løgn, jeg har opplevd mye av alt.

Hva gjør vi da? Jo, vi lar det meste stå uimotsagt uten å gå til motangrep. Ofte lar vi også være å korrigere feilinformasjon. Men når det gis feil inntrykk av praksis, bør vi korrigere, av to grunner, og ingen av dem handler mest om oss selv.

Feilinformasjon om praksis bør korrigeres fordi andre med lignende saker bør ha realistiske forventninger. Den bør også korrigeres for at samfunnsdebatten skal være faktabasert. Men det skal ikke være for å ta noen eller for å ta igjen.

Forsvare eller forklare?

Noen ganger kan makta bli tvunget til å forsvare seg. Det er ikke til å unngå. Men så ofte som mulig bør vi heller være den som forklarer. Heller fakta enn meninger! Heller ekspert enn monster i mediedramaturgien. Forklaringer kan gi perspektiver, vise sammenhenger og plassere ansvar.

Hvorfor gikk det som det gikk? Jo, det kan vi forklare! Andre kan være enige eller uenige. Greit nok! Men da er uenigheten i hvert fall på et mer opplyst grunnlag, og mulige veier videre kan bli tydeligere.

Når de lærde strides, da skal man gjerne ha litt peiling for å vite hvem man bør holde med. Og når makta forklarer seg saklig og ryddig, da skal det litt til at kritikk fester seg. De som ikke hadde sterke egne meninger fra før av, lar gjerne nyheten gli forbi. Da har makta spilt uavgjort på bortebane.

Gi etter for press?

Når pressen kjører hardt på en sak, kan det være krevende og ubehagelig. Men man bør forholde seg mer til innhold enn volum. Og verken «offentlige myndigheter og institusjoner, private foretak eller andre» bør gi etter i enkeltsaken uten at samme endring også kommer andre til gode.

Det burde ikke ha betydning hvor mange redaksjoner som er på saken, eller hvor høyt på strå de kritiske kildene er. Eller hvor mange de er. Verken kjente navn eller mange støttespillere bør gis betydning bare ut fra posisjon eller antall.

Det som derimot burde ha betydning, er om argumentene får makta til ærlig talt å tenke nytt eller å skifte mening. Da bør man kunne si det, enten man representerer myndighetsmakt, pengemakt eller annen makt. Dette handler om integritet og verdier. Det handler om å være ærlig overfor seg selv og omgivelsene.

Misbruk av taushetsplikt

Det er bra med enkeltsaker i media! Det kan føre til debatt og endringer. Det gir en kjærkommen mulighet til åpenhet også om generelle problemstillinger. Det gir nærhet og konkretisering også på områder hvor saker og vedtak er underlagt taushetsplikt.

Her må jeg få avslutte med en kjepphest. Taushetsplikt av hensyn til personvern for brukere, kunder eller ansatte bør ikke misbrukes som et påskudd til å skjerme virksomheten selv. Hvis man er løst fra taushetsplikten og har anledning til å svare for seg, da er det ukledelig å gjemme seg bak en påstått taushetsplikt ut fra bekvemmelighet eller omdømmehensyn.