Helsemyndighetenes vanskelige balansekunst
Budskap som spiller på frykt når oss bedre enn oppfordringer om fornuft. Med mindre vi blir for bekymret og mister håp om at innsats hjelper. Skal folk følge beskjedene om å bidra til å stoppe smittespredning, må helsemyndighetene treffe på balansen i budskapet.
Mina Gerhardsen, generalsekretær i Nasjonalforeningen for folkehelsen. Blogger fast på PR-prat.
Helsemyndighetene som skal få oss til å følge rådene for å hindre smitte av koronaviruset driver med krevende balansekunst. De må få oss til å skjønne alvoret med koronapandemien som når stadig flere land. Om vi ikke tar faren på alvor, følger vi heller ikke rådene som gis for å begrense smitten. Men for mye frykt kan også være handlingslammende. Erfaringen viser at vi trenger håp for å handle.
Skremsler er mest effektivt
Hva slags informasjon virker for å få oss til å gjøre andre valg? Det ærlige svaret er at det skal mye til å endre atferd gjennom informasjon. Statlige informasjonskampanjer om å spise mer frukt og grønt eller å bevege seg 30 minutter om dagen er en hyggelig hilsen til de som allerede gjør det om at de har valgt godt, men har ellers liten betydning alene.
Da de endret til skremsler, økte responsen med 10-12 prosent.
Fra arbeidet med tobakk vet vi at skremsler virker bedre enn oppbyggelige beskjeder om å ta vare på helsen. I vårt land har vi relativt moderate advarseltekster på røykpakkene, mens andre land har trykket på bilder av indre organer som er skadet av tobakk eller mennesker i sykehussenger, for å vekke røykerne. Erfaringen er at det skremmende gjør større inntrykk enn det positive.
I likhet med Norge har også Sverige innført ordningen med vaksine mot livmorhalskreft. På tross av gratis tilbud og en omfattende kampanje med fakta om antall som rammes og budskap som «I love me» og «ta vare på deg selv», fikk de ingen respons. Da de endret til skremsler, økte responsen med 10-12 prosent.
Vi trenger tro
Frykt er en sterk driver, men for å skape konstruktiv handling trengs det også håp. For Nasjonalforeningen for folkehelsen er det helt sentralt i vår kommunikasjon. Vi jobber med demens, som i dag er en dødelig hjernesykdom uten kur. Kunnskapen om at vi blir mange flere med demens, gjør mange urolige for at de selv eller noen av deres nære skal bli rammet. Men skal denne uroen kanaliseres til noe meningsfylt, må vi også ha et budskap om håp. Vi – hver for oss og sammen – må kunne bidra til at det skal bli bedre dager for de som rammes og støtte forskning som gjør at vi kan finne en kur i framtiden.
Vi må få høre at det vi gjør hjelper.
Myndighetenes store oppgave nå er å finne den rette balansen i budskapene som gis. I den situasjonen vi er i nå, med spredning av koronasmitte, trengs det tydelig beskjed om at det er grunn til frykt. Koronaviruset sprer seg lett, vi har ingen motstandskraft mot det, og noen vil rammes hardt.
Samtidig må helsemyndighetene ikke skremme oss for mye. Da blir vi redde, og redde mennesker gjør dårligere valg. For mye frykt setter oss i "fight or flight-modus". Da blir vi aggressive mot hytteeiere og joggere, vi sloss om dopapir i butikken, og vi kan la være å følge rådene og beskjedene vi får.
Alvoret må formidles, men i den saklige formen. Det synes jeg hittil i all hovedsak er gjort godt. Det har vært tydelig, men med innestemme.
Men vi trenger vi et budskap om håp. Vi må få høre fra avsenderne, fra helseminister og Helsedirektorat, at det vi gjør hjelper. At det at vi sitter inne i hvert vårt hjem og savner kollegaer og venner må ha verdi. At det at vi også skal sitte her på det samme stedet i påska og erstatte hyttekosen med brettspill hjemme må bety noe. At vi ikke får besøke de vi bryr oss om, må være verdt offeret.
For håp vekker handling.
Får vi vite at det hjelper, at det faktisk nytter, at vi er med på å redde liv ved å holde oss hjemme, så er vi med.
