Hvordan balanserer vi ytringsfrihet og lojalitetsplikt i sosiale medier?
På lanseringsseminaret for Difis nye veiledning i sosiale medier, satte vi søkelyset på dilemmaer i bruken av sosiale medier. Løsningen er ikke å sette to streker under svaret, men å trene ryggmargsrefleksen.
Linda Meskestad, rådgiver i kommunikasjonsavdelingen til Difi, og prosjektleder for veilederen. Linda er gjesteblogger på PR-prat.
«Utfordringene som vi i forvaltningen står i nå, handler jo ikke om at offentlig ansatte ytrer seg i sosiale medier i hytt og gevær. At de går utover fullmakter og er kjempekritiske mot arbeidsgiver, og snakker om taushetsbelagte opplysninger. Tvert imot! Det er nesten tyst.» sa kommunikasjonsdirektør i NAV Hege Turnes da hun kommenterte den nye veiledningen. Hege Turnes oppfordret offentlig ansatte til å være mer tilstede i sosiale medier med sin kvalifiserte kunnskap og tørre å gå inn i debatter for å opplyse og bidra. Er vi rett og slett for lojale?, spurte hun.
Men når du tenker å kaste deg ut i diskusjonene i sosiale medier er det greit å ha klart for deg hvor de rettslige grensene går og hva som egentlig er klokt å si med tanke på rollen du har hos din arbeidsgiver. Difis veiledning setter ikke begrensninger for ytringsfriheten, men ønsker å trene og utvikle ryggmargsrefleksene til offentlig ansatte. Ved å være klare over rammene, gjør det oss tryggere når vi kommuniserer i sosiale medier.
Prinsipper, roller, regelverk og eksempler skal hjelpe oss
Med Statens kommunikasjonspolitikk og «Etiske retningslinjer for statstjenesten» godt fremme i pannebrasken, har vi laget en todelt veiledning. Den innledende delen gir en grunnleggende innføring i bruk av sosiale medier. Vi har unngått å være kanalspesifikke og har holdt oss på et overordnet nivå. Del to består av utvalgte, aktuelle temaer. Temaet «Politikk og forvaltning» var et etterspurt tema, og utgangspunktet for å lage veiledningen. I tillegg har vi lansert temaene universell utforming og privat bruk. Vi har startet arbeidet med nye temaer som vi håper å lansere rundt nyttår.
Difis veiledning setter ikke begrensninger for ytringsfriheten, men ønsker å trene og utvikle ryggmargsrefleksene til offentlig ansatte.
Til hvert tema har vi laget noen enkle veiledende prinsipper som er basert på rollebeskrivelser og aktuelle bestemmelser – og praktiske eksempler vi kan lære av.
Som et eksempel landet vi på følgende prinsipper til temaet «privat bruk»:
- Ansatte i offentlig forvaltning har en grunnlovsfestet rett til å ytre seg fritt
- Ansatte i offentlig forvaltning bør være tilstede i de kanaler som innbyggerne benytter
- Ansatte må forholde seg til lojalitetsplikten i arbeidsavtalen
- Som ansatt i forvaltningen bør du være tydelig på når du uttaler deg som privatperson, og når du uttaler deg på vegne av arbeidsgiver
- Engasjement og aktiviteter i sosiale medier er kommunikasjon
Det er vel nesten umulig å ikke å være enig i dette som kjøreregler, men noen stusser på prinsipp nr. 2. «Med hvilken rett kan noen fortelle meg hvilke kanaler jeg skal bruke» sier du? Som sagt er dette veiledende prinsipper og vi mener alvorlig talt at offentlig ansatte bør være tilstede i de sosiale kanalene som innbyggerne benytter, til beste for demokratiet.
Så hvor går egentlig grensen?
På seminaret ble advokat Jon Wessel Aas fra Bing Hodneland spurt om å gi oss fasiten på hvor grensen mellom lojalitetsplikt og ytringsfrihet går – rettslig vel og merke. Han har lang erfaring som advokat i saker som blant annet handler om ytringsfrihet. Han syntes veiledningen representerte en moden tilnærming til temaet. Han svarte dette: «Jeg vil henvise til nyere uttalelser fra Sivilombudsmannen. Det er få saker som har blitt behandlet i domstolene og som går utelukkende på offentlige ansattes ytringsfrihet. De fleste sakene går ikke til domstolene.»
En av sakene han viser til har vi også omtalt i veiledningen. Saken handler om en kommune som hadde gått for langt i å begrense den ansattes ytringsfrihet gjennom internt regelverk. Moralen er: som ansvarlig for sosiale medier i en offentlig virksomhet, bør du helst unngå å lage for strenge retningslinjer.
Den moralske – og kanskje også den profesjonelle – grensen er vanskeligere å definere. Den må virksomheten lage selv. Rådet i veiledningen er ikke å lage klare regler eller å foreslå nytt regelverk, men å trene ryggmargsrefleksene både til virksomheten og den enkelte medarbeider. Den beste medisinen er rett og slett å diskutere konkrete dilemmaer for å øke modenheten og evnen vår til å ta kloke valg i tvilstilfeller. Ta for deg en av problemstillingene under «Erfaringer» og diskuter med dine kollegaer. Hvordan ville dere løst denne problemstillingen?
Tren ryggmargsrefleksene - kjør debatt i din virksomhet!
Noen av spørsmålene som deltakerne på seminaret undret seg over er blant andre:
- Vi skal omorganiseres, og enkelte ansatte velger å ytre sin uenighet/misnøye i sosiale medier. Hvordan håndterer arbeidsgiver dette?
- Jeg er offentlig ansatt og politisk aktiv. Ofte opptatt av fagfeltet jeg jobber med til daglig. Hva har jeg lov til og når roter jeg til rollen min?
- Hvordan håndterer vi generasjonskløfta og bruk av sosiale medier og kommunikasjonskanaler?
Alle disse praktiske eksemplene har blitt oppsummert her. Kom gjerne med forslag til utfylling. Vi ønsker at de kan bli praktiske eksempler som andre kan lære av.
