Mangelfull kommunikasjonsberedskap
Myndighetene må ta lærdom av det som gikk galt under koronakrisen. De kan starte med å involvere de med god kompetanse innen mangfold og kommunikasjon.
Umar Ashraf, forfatter av Hvit PR, og styremedlem i Kommunikasjonsforeningen Oslo og Akershus. Han er gjesteblogger på PR-prat.
Vi har et mangfoldskommunikasjonsproblem her til lands. Og det er alvorlig. I verste fall kan det være fatalt, og farlig for mange mennesker. Det bør være et mål at all informasjon tilknyttet sikkerhet og liv når frem til samtlige innbyggere i landet.
Koronakrisen har vist at myndighetenes kommunikasjonsberedskap var dårlig – ikke bare fordi man tok utgangspunkt i at alle landets borgere gjør seg best forstått på norsk, og at alle målgrupper kan nås gjennom samme medier. Men først og fremst fordi man ser at myndighetene, herunder helsemyndighetene, ikke hadde tatt høyde for mangfoldet i Norge. Det er ikke bare er innvandrede som har mottatt lite informasjon eller mangelfull informasjon under pandemien, mange funksjonshemmede og kronisk syke har også uttrykt bekymring for om de vil få nødvendig hjelp og assistanse under denne annerledestiden.
Derfor er det også skremmende når Stortingsrepresentanter mener at kommunikasjonskompetansen i helsesektoren bør kuttes i. Frp-politiker Åshild Bruun-Gundersen sa at hun ville kutte flere årsverk blant de som jobber med kommunikasjon i de ni etatene som befinner seg under Helse- og omsorgsdepartementet. Det er en dårlig tanke. Om det er noe som helst som er blitt mer synlig gjennom denne pandemien, så er det hvor viktig rolle kommunikasjonsfolk har, for å utarbeide god informasjon til forskjellige grupper, og være beredt til enhver tid for ethvert scenario. Dårlig kommunikasjonsberedskap kan likeså godt være et resultat av underbemanning av kommunikasjonsmedarbeidere, enn det motsatte slik Gundersen mener.
Oppgaver som PR-bransjen kan løse
Flere offentlige instanser, blant annet Oslo kommune og Helsedirektoratet, har produsert informasjon på flere språk etter hvert, men jeg mener at spredning av denne informasjonen har uteblitt. Dette kunne vært løst med godt kanalvalg, ved å involvere de med kommunikasjonskompetanse, og gjennom samarbeid med frivilligheten og grasrota.
Norge 2020 er et mangfoldig land. Kultur, språk, medie- og informasjonskonsum varierer stort mellom forskjellige grupper. Ansvaret for god mangfoldskommunikasjon i en nasjonal pandemi ligger på et overordnet plan – fordi alle offentlige virksomheter skal sørge for universell utforming og tilgjengelighet. Men det man så gjennom krisen var at helsemyndighetene ikke tok ansvaret. Regjeringen har lagt ansvaret over på frivilligheten, og ved å kaste penger på problemet.
Det jeg synes er pussig, er at regjeringen vår ikke hadde en mer helhetlig politikk. Pengene som ble gitt til frivillige organisasjoner burde vært øremerket til innkjøp av profesjonelle kommunikasjonstjenester. I en tid hvor store deler av landets ansatte i privat sektor er permittert, hadde det vært riktig å opprettholde oppdrag og aktivitet i sårbare bransjer, som nettopp vår bransje. Jeg mener at kommunikasjonsbransjen har kompetansen til å både involvere minoritetsorganisasjonene og til å nå ut til forskjellige målgrupper, i større grad enn noen andre.
Seine og halvgode tiltak
Det vi vet med sikkerhet, og som er et hovedpoeng i boken Hvit PR, er at mennesker med minoritetsbakgrunn er mer oppmerksomme på kulturelle identitetsreferanser i annonser. Selv en norskpakistaner som meg, som snakker flytende og selv tenker på norsk, vil ha økt oppmerksomhet rundt en annonse hvor hovedpersonen ser ut som meg selv, eller hvor det brukes språklige referanser til mitt morsmål. Det er rimelig å anta at de fleste norsksomalierne vet hvem Rawdah Mohamed, og at norskpakistanerne vet hvem Noman Mubashir er. Joda, selv om de fleste vet hvem Bent Høie er også, har han rett og slett ikke den samme karismaen eller tilgjengeligheten som de to nevnte inn i de norsk-somaliske og norsk-pakistanske miljøene.
Jeg synes mye av det som er blitt gjort for sent i denne omgang, er egentlig gode tiltak. Videoer på flere språk, med opinionsledere og kjente profiler fra de forskjellige minoritetsmiljøene er fint. Ellers må myndighetene tenke videre enn bare tradisjonelle medier. Det finnes en del radiokanaler på flere språk, i tillegg til minoritetsorganisasjoner og deres flater. Og, minoritetsavisene ble vel nesten ikke brukt av aktørene på helsefeltet. Så har du influencere, kjendiser og deres sosiale medier som kunne bli brukt, og ikke minst kunne man ha bedre bruk av digital markedsføring og betalte annonser på sosiale medier rettet mot minoritetsbefolkningen. Dette er oppgaver som PR-byråene ville ha løst best.
Kommunikasjons- og mangfoldskompetanse må inn i de nasjonale beredskapsplanene, omgående. Landets fremste mangfolds- og kommunikasjonsressurser bør samles i et eget utvalg eller en ekspertgruppe. Slik kan man samordne råd og veiledning om hvordan Norge kan løse utfordringer som dette i fremtiden, og hvordan kommunikasjonsbransjen kan bistå i nasjonale kriser.
