Mistillit er den nye normalen

SKREVET AV:

Mala Wang-Naveen er kommunikasjonssjef i Sintef Digital og har mange års erfaring som journalist i Aftenposten. Hun er medlem av Kommunikasjonsforeningens Fagråd for kompetanse.

Vis mer Vis mindre

"De siste to–tre år har vi sett under­ gravende og råpopulistiske kam­panjer mot journalistikken", skrev Knut Olav Åmås i Aftenposten i vår. Gledelig nok har journalistik­ken slått tilbake med dyptgravende og langsik­tige prosjekter, gjerne på tvers av landegren­ser. Likevel bobler og syder tillitskrisen under overflaten hver gang det dukker opp en sak der redaksjonene har gått langt over streken. Åmås har selvfølgelig rett, det er mange som har hatt mye å tjene på at mediene undergraves, og det er all grunn til å grøsse over hvor deres neste mål ligger. For meg er det helt åpenbart vitenskapen.

Bare etter noen måneder i vitenskapens tje­neste har jeg fått en dyp respekt for det alvoret som må ligge til grunn i formidlingen av forsk­ning. Ja, populærvitenskap kan være fartøyet, men grunnlaget, bunnsolid forskning og fakta, må være bensinen.

Vi feiret nylig at det var 50 år siden Buzz Ald­rin og Neil Armstrong tok sine små skritt «for mennesket», men på sosiale medier var det som om en bølge av skepsis og vantro skylte oss 100 år tilbake. Det haglet anklager om at det hele var «fake science», og konspirasjonsglade debattanter krevde at Aldrin innrømmet «løgnen». 400 000 NASA­-ansatte og underleverandører skal altså ha klart å holde tett om en så stor løgn? Der har du en kommunikasjonsstrategi jeg gjerne skulle ha hatt kloa i.

Kommunikatører mangler tillit

I en artikkel på kommunikasjon.no viser BI­-professor Peggy Simcic Brønn til den årlige European Commu­nication Monitor­undersøkelsen (ECM). Her har medlemmer av PR­- og kommunikasjons­bransjen i hele Europa svart på hva de anser som det viktigste strategiske temaet («issues») å jobbe med fram til 2022. Det er tillit.

Kommunikasjonsfolk føler de ikke har jour­nalisters tillit. Ikke så rart, for ofte er det journalistenes tidligere kollegaer som har skiftet bransje. Dessuten er det journalisters jobb å være skeptiske overfor potensiell påvirkning.

Samtidig er det en grov undervurdering å tro at kommunikasjonsrådgivere i det som kalles «post­truth era» ikke er avhengige av tillitsfulle relasjoner. I likhet med journalister er det så absolutt i vår interesse å få frem sannheten. Og i konkurransen med selvpubliserende individer som diskrediterer kvalitetsforskning eller som trekker månelandingen i tvil, er det en stor jobb.

Tillit og omdømme

Å bygge tillit blir det aller viktigste de neste årene

Europeiske kommunikatører mener at å bygge og opprettholde tillit blir deres viktigste oppgave fremover, viser European Communication Monitor. Kanskje ikke så rart, når under en tredel av kommunikatørene opplever at de har tillit i befolkningen.

Les mer om Å bygge tillit blir det aller viktigste de neste årene

Valuta for journalister og kommunikatører

Som journalist (+ kvinne + minoritet) mottok jeg mange sinte tilbakemeldinger. Det verste var en leser som mente at jeg hadde diktet opp innholdet i en kommentar om en ekte og sann hendelse. Tillit er en journalists valuta. Og til­lit er fremdeles min valuta nå som jeg jobber i en bransje der «fake science»-­anklagene har begynt å vise sitt skumle ansikt på steder man minst ventet det. Vi ser det i politiske valg, i antivaksine­bevegelsen og i dokumentarer som ikke tar presseetikken så høytidelig.

I slaget om sannheten vil kommunikasjon være viktig. Det poengteres blant annet i et interessant blogginnlegg hos det britiske viten­ skapsakademiet, The Royal Society, av Andrew Dunn, Stephen A. Matlin, Alain Krief, Goverd­ han Mehta og Henning Hopf.

Hva forskning kan gjøre

Artikkelforfatterne skisserer tre punkter for hva forskning og for­skere kan bidra med i kampen mot falske ny­heter og «fake science»:

1. Forskning kan bidra i avsløringen av under­liggende adferdsmønstre – både hos men­nesker og maskinalgoritmer – som ellers kan føre til at (des)informasjon blir tilegnet, vide­reformidlet og forsterket gjennom hele verden.
2. Forskere kan gjøre en større innsats for å engasjere seg i publikum, i tillegg må de imøtegå desinformasjon og publisere korrekt informasjon i alt fra sosiale medier og tradi­sjonelle nyhetskanaler til vitenskapelige pu­blikasjoner.
3. Forskningens verden må kollektivt gjøre alt de kan for å forhindre og sanksjonere saker der forskere selv har forfalsket eller for­vrengt informasjon.

Punkt to berører alle kommunikatører som job­ber med forskningskommunikasjon. Og selv om det kan virke opplagt, er det ikke selvsagt. Journa­lister og kommunikatører som formidler forsk­ning, har felles sak her. Det må aldri være en iota av tvil om at det vi sier, er sant.