Gode relasjoner med forskerne må aldri undervurderes
Mange kvier seg for å komme på trykk, mene noe, sette dagsorden. Hva kan vi som kommunikasjonsrådgivere og forskningsformidlere gjøre for å endre på dette? Gode relasjoner er en god start.
Bjørnar Olav Leknes, seniorrådgiver ved Nord Universitet. Bjørnar er gjesteblogger på PR-prat.
Tidligere i høst feiret vi Forskningsdagene. Nok en festival med mange flotte arrangement, der ildsjeler fra fagmiljøene har bidratt.
Som regel er det de samme ildsjelene som går foran og som gir av seg selv. Fordi de liker det, selvsagt. Og fordi det gir dem energi og oppmerksomhet. Men også fordi de føler seg forpliktet. Og fordi at veldig mange andre sier takk, men nei takk. For travelt. Ikke tid. Bidratt før. Spør andre.
Under Forskningsdagene prøver vi også å få flere til å bidra i form av kronikker. Erfaringene her er gjerne de samme: det er de samme som tar penna fatt, mens flertallet kvier seg. «Jeg er redd for at andre skal føle at jeg gir inntrykk av at jeg er noe spesielt», var en tilbakemelding jeg fikk i høst.
Enda tydeligere sa en annen kollega av meg det, en professor, da jeg skrøt av hennes kronikk og samtidig ga uttrykk for at jeg håpet at flere ville gjøre som henne. Da fikk jeg følgende svar:
«Tviler på det. Ved mitt studiested er det tvert imot sånn at vi bør være litt flaue vi som setter dagsorden. Holdningene er av typen «du er så oppmerksomhetssyk»».
Noe som for meg er et stort paradoks, og som vi må ta på alvor. For da er det sikkert flere enn dem som kjenner på det samme. At janteloven lever i beste velgående også i akademia. Og det til tross for at det gjentas oftere enn noen gang fra ledelsens side, og at de har klare forventninger til alle vitenskapelige ansatte, at de skal drive med formidling av forskning.
Her er mine fem råd for hjelpe flere meningsytrere frem:
1. Vi må heie frem forskere som formidler
Jeg tror det handler mye om noe så trivielt som å kakke på dører og snakke med folk. Ikke sende mail, men faktisk ta en prat fjes til fjes. Lytte, bry oss og vise interesse. Men også være bevisste på å løfte frem dem som faktisk går ut av komfortsonen sin og formidler.
Som for eksempel gjennom å takke ja til å være gjest i NRK Trøndelags forskerprat på radioen, en programpost som går hver mandag hele året. Her får en salig blanding av ferske stipendiater og garvede forskere en flott anledning til å formidle forskning live i beste sendetid. Og det i en rimelig ufarlig setting, der en nysgjerrig programleder ønsker å vite mer om hva forskeren forsker på.
Samtidig kan det virke skremmende: direkte på radio – fort gjort å si noe feil – bli nervøs – prate for mye – bli for vitenskapelig. Men tilbakemeldingene fra dem som har fått muligheten er så å si alltid entydig positive.
2. Publisitet gir mersmak
For de aller fleste liker å ha blitt intervjuet av mediene, blitt nevnt på radioen eller fått navnet sitt på trykk i avisa. Gjerne lokalt, men særlig regionalt og nasjonalt. Det gir en personlig boost, i alle fall når det går bra. Samtidig som forskerne det gjelder kan ha god samvittighet fordi de også har gjort sjefen fornøyd.
Og når de først har fått smaken på det, gir det mersmak. De vil ha mer. På den måten har vi som kommunikasjonsfolk utløst noe bra. Formidling blir noe positivt. Noe ufarlig. Forskerne blir sett og anerkjent. Ikke bare av sine kollegaer, men også av familie og venner.
Det skjer veldig mye bra for å løfte frem formidling av forskning. Ved Nord universitet er vi veldig stolte av at vår satsing kalt Lytring, som vi har sammen med Nordlandsforskning, er blitt en suksess. Først og fremst i Bodø, hvor Lytring trekker fullt hus i kulturhuset Stormen omtrent hver eneste gang. Lytring er rett og slett en samfunnsaktuell debatt, der aktuelle tema blir diskutert av et panel bestående blant annet av forskere og politikere. Nå arrangeres Lytring også i Mo i Rana og i Levanger, også her med ganske god publikumsappell.
3. Direktekontakt gir mye bedre respons
Vi skal heller ikke kimse av kronikken som døråpner. Avisene tar rett som det er kontakt og ønsker seg langt flere kronikker fra våre forskere. Og vi følger opp. Men også her gjelder ordtaket: Som du roper i skogen, får du svar. Skyter du med hagle i form av en e-post til 40 mottakere, er du heldig om du får to svar. Men tar du direkte kontakt er suksessprosenten mangedoblet.
Det handler om å ufarliggjøre, men også om å være en sparringspartner på innhold. For det å skulle skrive sin aller første kronikk er for mange et lite kvantesprang. Men når du først har fått dem med og kronikken kommer på trykk, er ringvirkningene tilsvarende positive. Igjen handler det om å bli sett og anerkjent. Kanskje blir forskeren kontaktet av andre forskningsmiljø fra andre institusjoner. Eller av journalister som vil vite mer. Eller av politikere som nettopp selv er engasjert i det aktuelle temaet.
4. Ros og ris – vær konstruktiv!
Så er det nå en gang slik at selv om vi får inn ganske mange gode kronikker, må du også pløye gjennom en god del mindre bra. Du river deg i håret av frustrasjon over dårlig språk pepret av fagterminologi.
Men si for Guds skyld ikke til dem at teksten ikke holder mål. Forskere er også folk som trenger konstruktive tilbakemeldinger. Ikke slakt. Finn det som er bra og gi dem ros for det. Deretter kan du komme med konkrete råd om hvordan teksten kan bli bedre. Hvordan tittelen bør skrives om for å pirre nysgjerrigheten. Og hvordan fagterminologi med fordel kan erstattes av mer folkelige formuleringer.
5. Snakk sammen – se folk i øynene
Jeg har stor tro på personlig og direkte kontakt med fagmiljøene. Det er lett for oss kommunikasjonsrådgivere å, i en hektisk arbeidshverdag, la seg friste til å sende en kort, konkret og upersonlig mail med forhåndsproduserte spørsmål, for så å sitte på gjerdet og vente på svar. Et svar som enten aldri kommer, eller i alle fall ikke så raskt som du håper på.
Det å ta direkte kontakt med forskere gjør det mye lettere å bygge en relasjon til vedkommende. For ofte er det nettopp det som skal til for å få en nøktern forskerspire, som ikke er vant til å sette dagsorden eller ha medias søkelys på seg, til å våge seg utpå.
Det handler om kjemi og tillit, og om det å ta seg tid.
Og om å framsnakke de som våger seg utpå i håp om at janteloven en vakker dag avgår med døden.
Dette innlegget er en forkortet og bearbeidet versjon av innlegget «Janteloven lever i beste velgående i akademia» på forskerforum.no.
