Tid for et taktskifte i koronakommunikasjonen?
Etter åtte måneder med koronakrise, strammes det igjen kraftig til. Men hvordan skal myndighetene kommunisere for å opprettholde tiltaksviljen i befolkningen? Kanskje er det på tide med et taktskifte.
Therese Manus. Daglig leder i Kommunikasjonsforeningen.
Tydelig, ærlig og hyppig kommunikasjon. Essensielt i en krise, og godt ivaretatt da pandemien traff landet. Det var en usikker og uoversiktlig situasjon, men likevel var befolkningen aldri usikre på hva de skulle gjøre for å bidra til å stoppe smittespredningen. Vaske hender, holde av stand og bli hjemme. Dette skulle vi sammen klare, i en felles dugnad.
Aldri har vi vært borte i en lignende situasjon. Men krisekommunikasjonen til myndighetene var effektiv, og folk gjorde jobben. Det grunnleggende krisekommunikasjonsprinsippet om hodet, hjertet og hender ble fulgt.
Nå, åtte måneder senere, er det en tretthet i befolkningen. Krisen er over i en driftsfase. En dugnad som aldri blir ferdig, hvor bakgården ikke blir ryddig uansett hvor mye du luker og koster, og du kanskje føler at andre ikke bidrar like mye som deg selv, er ingen ålreit dugnad. Det kan føre til frustrasjon. Kombinert med en mengde ulike påbud, råd og anbefalinger, både nasjonalt og lokalt, begynner det å blir ganske komplisert.
Det er krevende å være tydelig i en så kompleks og usikker situasjon. Men hvis det ikke er intuitivt hvordan man skal reagere, er det en risiko for at folk vil droppe å handle. Hvis budskapet blir for komplisert vil selv de som ønsker å agere, ikke nødvendigvis klare det. Forvirring kan føre til avmakt. Kombinert med slitasje er dét potensielt en stor utfordring nå.
Derfor kan det være lurt å vurdere et taktskifte i kommunikasjonen.
Trenger vi nye talspersoner?
Er det mulig å rydde opp i mengden råd, anbefalinger og påbud slik at hovedbudskapet blir tydeligere og lettere å forstå? Vil det være fornuftig å møte forvirringen om hva et tiltak betyr i praksis med også å forklare hva det betyr at man ikke kan gjøre? Virker de hyppige endringene mot sin hensikt ved at vi rett og slett ikke makter å følge med?
Er det på tide å introdusere noen nye talspersoner, slik at vi kanskje blir mer lydhøre fordi det representerer noe nytt? Stadig flere adresserer utfordringene ensomhet, sosial avstand, arbeidsløshet, hjemmekontor og usikkerhet kan ha for psyken til mange mennesker. Myndighetene anerkjenner at mange har det vondt, men kunne det være en idé å ta med en psykolog på pressekonferansen? Ikke bare spille på følelser, men gjøre noe for følelsene til folk?
Er det på tide å gå bort fra dugnadsretorikken og vri det mer mot kriseretorikk? Smittespredningen i landet varierer, og mange er kanskje ikke interessert i å være med på en dugnad de ikke opplever angår dem selv. Burde man i større grad bruke situasjonen i Europa for å vise hvorfor vi må handle?
Er det på tide å spisse kommunikasjonen mot enkeltmålgrupper i enda større grad? Aktivt oppsøke grupper man vet er utsatt, legge til rette for informasjonsflyt på tvers av organisasjoner, tale direkte til utvalgte grupper.
Må fortsette målingen
Det er gledelig å se at det jobbes med mye av dette allerede. På pressekonferansen torsdag var det langt større tydelighet rundt de nye tiltakene enn i forrige uke. Nylig var det et dialogmøte om koronatiltak målrettet mot innvandrergrupper. Det lover bra.
Så skal det også påpekes at det ikke er lett å tenke nytt når man knapt har tid til å holde tritt og gjennomføre de mest prekære oppgavene. Enormt mange mennesker jobber langt mer enn man kan forvente for å sikre best mulig informasjon til befolkningen i alle ledd.
Helt siden starten av pandemien har helsemyndighetene målt tillit til myndighetene, kjennskap til smittevernreglene og oppslutningen om dem. Det er det viktig at de fortsetter med, slik at signaler om tretthet og forvirring kan fanges opp og kommunikasjonen kan justeres deretter.
Hør Therese Manus snakke om koronakommunikasjon i NRKs program Studio 2
Relaterte innlegg
Her kan du lese andre innlegg av samme forfatter.
