Trenger trygge budskap om vaksine

Skrevet av:

Mina Gerhardsen. Forfatter av bøkene "Å lykkes med taler" og "Å lykkes med media". Generalsekretær i Nasjonalforeningen for folkehelsen. Fast blogger på PR-prat.

I måneder har vi ventet og lengtet etter nyheter om vaksinen som skal redde oss fra hjemmekontorene og la oss slippe ut for å møte folk, og til med klemme på noen av de vi møter. Da gladmeldingen kom om at vi nærmer oss effektive vaksiner, kom også skepsisen. Er den trygg? Tør vi ta den? Skal jeg i så fall ta den så fort som mulig eller vente til andre har testet den først? 

Helsemyndighetene har vært klare på at de ønsker at flest mulig skal ta den og lovet at det blir gratis. I en måling utført for VG sier syv av ti at de vil ta vaksinen, mens to av ti ikke vil. Kvinner er mer skeptiske enn menn, der tre av ti sier at de ikke vil ta.  

På veien fram mot tilgjengelige vaksiner venter en stor kommunikasjonsutfordring, der fakta blir stilt opp mot frykt.  

Frykt sterkest  

Hjernens viktigste oppgave er å hjelpe oss å overleve. Det gjør at den i mye større grad får meg seg informasjon om det som er farlig enn annen informasjon som viser det motsatte. Slik kan den bidra til valg som beskytter oss. Men den kan også av samme grunn bidra til dårlige valg.  

Artikkelen i Lancet som i 1998 viste til en sammenheng mellom MMR-vaksinen som beskytter mot kusma, meslinger og røde hunder og autisme hentes fortsatt fram i debatten.  Selv med gjentatte oppklaringer om at studien som hevdet dette var feil og nye studier som bekrefter at disse vaksinene er trygge, har mange fått med seg at spørsmålet er stilt – og tar ikke sjansen. I ettertid har det også blitt kjent at vaksinen mot svineinfluensa økte risiko for narkolepsi. Dette gir bekymring og uro. Verdens helseorganisasjon (WHO) har pekt ut vaksineskepsis som en av våre 10 største helseutfordringer. Det er dette vi skal møte når vaksinene snart er her.  

Krisekommunikasjon

Våre artikler om kommunikasjon i koronatid

Les mer

Klok kommunikasjon 

Å overbevise noen om at de tar feil, er noe av det vanskeligste som finnes. Ingen liker å høre det, og framfor å lytte til ny informasjon, oppsøker vi heller andre kilder som kan vise at vi faktisk hadde rett. Vi leter etter bekreftelsene. De som er bekymret for vaksiner kan lett finne kilder på at det er all grunn til å være det.  

Hvordan kan helsemyndighetene, mediene og andre som skal nå fram med kunnskap om vaksiner bidra? Tre ting er viktig:  

1) Åpenhet 

En del av skepsisen til vaksiner handler om manglende tillit til medisinprodusentene. Oppfattelsen er at «Big pharma» bare vil tjene mest mulig og er villige til å ta farlige sjanser for å vinne i markedet. Åpenhet om forskningen og prosessene er viktig. At testingen av vaksinene ble stoppet underveis og at det ble gitt informasjon om at det var for å oppklare uventede bivirkninger, er nettopp eksempel på åpenheten som trengs. Direktøren ved FHI, Camilla Stoltenberg, sier at vi nå ville kommunisert annerledes om risikoen for bivirkninger ved svineinfluensaen enn det som ble gjort da. Det er viktig. I den situasjonen vi er i, trengs det åpenhet både om usikkerhet rundt virkning og bivirkning om vaksinene som er på vei.  

2) Velg gode budbringere 

Selv om vi alle elsker Helsedirektoratets fung. ass Espen Nakstad, lytter vi ikke alltid på myndighetene når vi er utrygge. Da lytter vi til de vi kjenner og de vi stoler på, og vi leter etter sosiale bevis på at det valget vi tar er rett. Anerkjente fagfolk som lege Wasim Zahid som sier han skal ta vaksinen, at usikkerheten er liten og gevinsten stor, er viktig. Men i denne situasjonen trenger også vi samarbeid med “ambassadører” for å få fram vanlige folk som sier at de skal ta vaksinen, for å støtte opp om eksperters og myndigheters oppfordringer. Dette gir viktige sosiale bevis for valgene, slik vi også så med #jegerhjemmefor.

Historier om de som er rammet av covid-19 er også viktig, for å vise at dette er en sykdom som må tas på alvor, selv om noen på Facebook sier at det er ren innbilning.  

3) Sørg for en reell balansert debatt  

Mediene har som mål å bidra til balanse i debatten. Der lykkes de ikke alltid. Ideen i redaksjonene om en balansert debatt gjør at det ofte blir 1-1, mens det burde vært 1000-1 for å ivareta den reelle balansen mellom faglige stemmer på dette temaet. Når vaksineforskeren likestilles med en vaksineskeptisk blogger, blir det lett for den som ikke vil påvirkes å høre på representanten som deler det synes vi har fra før. Framstilling med en til en gir inntrykk av at det er en legitim diskusjon, selv om den ene stiller med faglige argumenter og den andre med magefølelse.  

Det hviler et stort ansvar på mediene for å bidra til kunnskapsformidling og reell balanse i debatten nå.  

Vi vet fra før at skremsler er mer effektivt enn oppfordringer når målet er få folk til å gjøre noe. De virker nettopp fordi de appellerer til «hovedredningssentralen» i hjernen, det vil si den som har ansvaret for å passe på at vi overlever. Fakta alene endrer sjelden handling.  

Kunnskap trengs i bunn, men det skal mer til for at noe fester seg, gjør inntrykk og bidrar til handling. Det trengs historier, mennesker og eksempler. Vi må også få med følelsene våre. Uro må møtes med anerkjennelse av at det er en legitim følelse og skepsis møtt med åpenhet om eksisterende usikkerhet.

Samtidig må det være klart at dette er alvor og at det å vaksinere seg er det som skal til for at vi skal få igjen hverdagen når. Nå har vi holdt oss hjemme og sett Netflix, som vår viktigste innsats mot pandemi. Å ta vaksine når den er klar, er den siste delen av dugnaden.