Åpenhetens begrensninger

I forbindelse med Kommunikasjonsforeningens siste lønnsundersøkelse ble det også spurt om medlemmenes opplevelse av etiske problemer i bransjen. Åpenhet var det flest hadde opplevd etiske problemer knyttet til. Den engelske betegnelsen «transparency» er sentral i denne sammenhengen. Det er vanskelig å erklære seg som motstander av et ideal om åpenhet. Parhestene Lars Thøger Christensen (Copenhagen Business School) og George Cheney (Universitetet i Utah) aksler likevel oppgaven. Ikke slik å forstå at de mener idealet må dø, men de understreker hvordan arbeidet for åpenhet bør skje på en informert måte.

Informasjon er ikke nøytral

En definisjon av «transparency » dreier seg om å gjøre tilgjengelig all informasjon som ikke er taushetsbelagt, enten denne er positiv eller negativ. Informasjonen må framlegges nøyaktig, på riktig tidspunkt, balansert og på en utvetydig måte. Dette, mener Christensen og Cheney, bygger imidlertid på en antakelse om at virkeligheten er skjult for oss, og at vi må rive vekk et slør for å komme til. Tilgang til informasjon er det som skal løse problemet. I dette bildet ses informasjon som noe nøytralt og ubesudlet av menneskehender. Publikum er informert og kan uttrykke sitt informasjonsbehov og holde virksomheter ansvarlige på bakgrunn av informasjonen som er gitt. Men slik er det jo ikke – det viser all forskning med tydelighet.

For mye oppmerksomhet på merking og måling

Christensen og Cheney diskuterer derfor i neste omgang hva «transparency» gjør. Det vi presenterer som tall og fakta, vil alltid utgjøre en representasjon. Et eksempel er matmerking. Når Rema erklærer at alle deres egenproduserte varer nå er uten palmeolje, er det selvsagt en rekke andre forhold som ikke nevnes i samme åndedrag. For eksempel får vi ikke vite noe om arbeidsforholdene til arbeiderne som har produsert varene. Et eksempel forfatterne bruker: Når virksomheter oppgir at de har redusert sine karbonutslipp, er det ikke alltid de oppgir hvordan dette er oppnådd. Det er imidlertid vesentlig å få vite om dette har skjedd gjennom kvotehandler eller reelle kutt. Krav om åpenhet ledsages gjerne av krav om mer og bedre informasjon. Men når publisering av for eksempel en rapport blir et tegn på «transparency » i seg sjøl, har vi et nytt problem: Fokuset blir på målinger og midler, snarere enn hensikt. En risikerer å få en kultus rundt merking, målinger og rapporter, istedenfor å ha fokus på hvordan data skapes og brukes.

Kan bli for mye informasjon

En annen uintendert effekt av «transparency» kan lokaliseres på samfunnsnivå: Dels kan en risikere å gjøre seg mer avhengig av ekspertene som trengs for å tolke informasjonen som presenteres, og dels kan informasjonsmengden bli så stor at den skaper apati. Vi har begrenset evne og kapasitet til å tolke mye informasjon. Dette gjør at åpenhet faktisk kan skape mer usikkerhet.