Kunsten å være usikker
Hvordan kan det ha seg at helsemyndighetene i Norge hadde god oppslutning under pandemien; de snakket jo hele tiden om alt de ikke visste noe om?
Har du noen gang lurt på hvordan du skal greie å vinne tillit hos kunder eller andre målgrupper når du i bunn i grunn ikke har noen skikkelig fakta å slå i bordet med?
Så kan professor i mediekunnskap, Øyvind Ihlen, kanskje ha et og annet ess i ermet til deg.
For da pandemien begynte var det mange forskere som så potensialet for spennende forskningsprosjekt. Deriblant Ihlen som kunne fornemme at myndighetene, i tillegg til de opplagte utfordringene, sto overfor en ekstremt krevende kommunikasjonsoppgave.
Usikkerhet og frykt
Sammen med kolleger i Sverige og Danmark har Øyvind Ihlen jobbet med å se nærmere på retorikken under pandemien. Hvordan artet den seg og fungerte den etter hensikten?
– Vi var interessert i å finne ut hvordan myndighetene i de skandinaviske landene kommuniserte. Hvordan forhandlet de kompetanse, og hvorfor skulle vi egentlig tro på myndighetene når de hele tiden viste til usikkerhet?
Myndighetene visste at usikkerhet kunne skape frykt, men på den andre siden, hvis du er åpen om usikkerheten din kan det igjen være med på å bygge tillit.
Selvom pandemien heldigvis begynner å oppføre seg som en underjordisk kvise på retur, er det ikke lenger siden enn at vi husker hvor ubehagelig det var: Hyppige pressekonferanser og politikere og fagpersoner som sammen skulle overbevise oss om at helt ville tiltak på som svært tynt grunnlag, var en god idé.
– Myndighetene visste at usikkerhet kunne skape frykt, men på den andre siden, hvis du er åpen om usikkerheten din kan det igjen være med på å bygge tillit, forklarer Ihlen, som var gjest under Kommunikasjonsdagen i år, og der fortalte om hva forskningsprosjektene så langt har avdekket.
Vilje til å skifte mening
Ifølge Ihlen handler denne formen for kommunikasjon mye om å kvalifisere usikkerheten man har.
– Man må vise at man ikke er alene om å være usikker, at man er en del av et større nettverk med fagfolk der mange er usikre sammen. I tillegg må man vise at det faktisk ikke er mulig å være helt sikker.
Han peker på forskjellene mellom Sverige på den ene siden og Danmark og Norge på den andre.
Danske og norske myndigheter la seg på den åpne linjen der de viste at de anstrengte seg for å lære. Samtidig kommuniserte de tydelig at de var de aller første til å motta ny informasjon, og at de derfor var de tryggeste, tross alt, å lene seg på.
– Man uttrykte veldig klart, mye mer enn i Sverige, at man som myndighetspersoner i dette tilfellet lærte underveis, og man var åpen om at man kunne komme til å endre mening basert på ny oppdatert viten.
Ihlen peker på skyhøy tillit til norske myndigheter under pandemien, og at priser for åpenhet er blitt utdelt.
– Så kan det neppe være helt galt.
Danskene fed-up
Likevel, etterhvert som pandemien durte videre på andre året, kom det klare tegn på at at tilliten var litt sliten. Kanskje enda mer i Danmark enn i Norge.
De skandinaviske landene skilte seg forøvrig ved at det i Danmark var politikerne som var i førersetet, mens det i Sverige var fagfolkene som sto i første rekke
– Danmark var nok mer i en mellomposisjon, der den såkalte Mink-skandalen nok ikke gjorde underverk for tilliten, sier Ihlen og viser til at Statsministeriet i Danmark beordret samtlige millioner av dansk mink slaktet etter covid-utbrudd ved danske minkfarmer. Det skulle vise seg at statsminister Mette Fredriksen ikke hadde lovhjemmel for å gi denne ordren.
– De skandinaviske landene skilte seg forøvrig ved at det i Danmark var politikerne som var i førersetet, mens det i Sverige var fagfolkene som sto i første rekke. I Norge var det mer av en blanding, forklarer Ihlen.
Han tror kommunikasjon i usikre tider, og kommunikasjon når det ikke er mulig å presentere solide fakta, handler om vilje til å gjøre det riktige.
– Det er klart det hjelper å gi inntrykk av at man har god vilje, og at man faktisk bare vil folk vel.
Fakta
Øyvind Ihlen er professor ved Institutt for medier og kommunikasjon ved Universitetet i Oslo.
Han leder forskningsprosjektene «Retorikk om Pandemi» og «Pandemiretorikk, tillit og sosiale medier».
Her deltar forskere fra Universitetet i Bergen, Roskilde Universitet, Örebro Universitetet, Institutt for samfunnsforskning, SINTEF, samt partnere fra Folkehelseinstituttet, Redaktørforeningen, NRK og Opinion.