Nøkler til vellykket politisk påvirkning

Det er en utbredt forståelse at finansielle muskler og personlige forbindelse er særlig viktige suksessfaktorer for en organisasjon som vil påvirke effektivt. I dette ligger opplagt en del sannhet. Samtidig ser vi at det er mulig også for små organisasjoner å etablere seg som viktige sparrepartnere for myndighetene gjennom å trekke på andre fortrinn.

Gjennom de siste ti årene har forskere fattet voksende interesse for politisk kommunikasjon og påvirkning. Politisk kommunikasjon kan sees som en underdisiplin av strategisk kommunikasjon, der budskapene som sendes potensielt har en vesentlig direkte eller indirekte effekt på politikkutforming.

Vi har sett nærmere på utviklings- og klimaorganisasjoner som prøver å påvirke norske myndigheters politikk og posisjoner i internasjonale forhandlinger i FN-regi. Gjennom samtaler med politisk ledelse, stortingsrepresentanter og byråkrater har vi dykket ned i hvordan påvirkningsarbeidet oppleves for dem som er målgruppen for det.

Tillit og rolleforståelse

Hovedtyngden av påvirkningsarbeidet foregår mellom de internasjonale møtene og har således mye til felles med politisk påvirkning generelt. Tre faktorer utpeker seg tydelig: tillit, rolleforståelse og relevans. Norske myndigheter og norsk sivilsamfunn har allerede et tett og fruktbart samarbeid, noe som i stor grad er mulig fordi partene har grunnleggende tillit til hverandre.

Det er også viktig at organisasjonene har en god forståelse for ikke bare sin egen rolle, men også hva som kjennetegner de ulike rollene mellom politikerne og embetsverket. Mens politikerne utformer politikken og står til ansvar overfor egne medlemmer, partiprogrammet og velgerne, er embetsverkets rolle å legge et faglig beslutningsgrunnlag for politikken. Det er også grunn til å tro at hvordan politikerne og byråkratene ser på sivilsamfunnets rolle også vil påvirke hvor lydhøre de er. Dersom man mener at organisasjonenes rolle primært er å iverksette norsk utviklingspolitikk, vil man trolig være mindre åpen for innspill enn dersom man mener at organisasjonenes rolle er å utfordre politikerne og bidra til sosial utvikling.

Gjør deg relevant for politikere og embetsverk

En organisasjon som har som formål å påvirke politikkutforming, ser gjerne på et møte med ministeren som en slags hellig gral. Samtidig er livet i regjering ekstremt hektisk, der kalendermøtene kan være et mareritt og selv det å finne tid til toalettbesøk kan være krevende.

Organisasjoner som oppnår politiske gjennomslag stirrer seg ikke blinde på å få møter med politisk ledelse, men pleier kontakt med både politikere og embetsverk. De forstår hvem som trenger hva, og skreddersyr innspill, formell og uformell dialog og møteforespørsler deretter. De har god prosessforståelse og klarer å gjøre seg selv relevante for prosessen og det som er regjeringens politiske prosjekt. Dermed unngår de at politikeren drukner i informasjon, og at byråkraten opplever innspillet som slagordsmessig, forutsigbart og kjedelig.

For en politiker kan det for eksempel være nyttig å bli gjort oppmerksomme på hvorfor det kan være positivt for partiet å bli assosiert med en gitt sak, eller hvordan Norge kan markere seg internasjonalt gjennom å være progressive på et gitt felt.

For en byråkrat er det mer interessant å bli informert om for eksempel ny kunnskap som peker på nye løsninger og hvordan eksisterende politikk kan justeres basert på de praktiske effektene av den i et gitt partnerland.

Vær dyktig!

Gjennom intervjuer identifiserte vi ni ulike former for ressurser som kunne tenkes påvirke utfallet av politisk påvirkning: størrelse, organisasjonsform, evne til å skape medlemsaktivitet, synlighet i media, kunnskap og ekspertise, nærvær i felt, gode resultater i felt, politisk ståsted og personlige relasjoner.

Informantene våre fra politisk ledelse, stortingsrepresentanter og byråkrater ble bedt om å rangere og reflektere over hvor viktige disse ressursene er i forhold til hverandre, og hvorfor. Størrelse blir sett på som mindre viktig enn kunnskap, ekspertise og prosjekter i felt, men samtidig viktigere enn medlemsaktivitet, organisasjonsform, synlighet i media, personlige relasjoner og politisk ståsted.

Faglig ekspertise og kompetanse blir sett på som viktigst av både politikere og embetsverket. I FN-prosesser kan «kunnskap» omfatte alt fra korridorsladder om hvordan Norges politikk blir vurdert av andre aktører til tung internasjonal forskning.

Viktigst av alt er imidlertid kunnskap basert på de erfaringene gjør seg gjennom prosjektvirksomhet i felt, eller tilsvarende kunnskap som rene påvirkningsorganisasjoner får gjennom aktiv deltagelse i internasjonale nettverk. Det krever midler å både å skaffe seg og systematisere denne typen kunnskap. Men en liten organisasjon som klarer å bygge opp spisskompetanse og bruke denne strategisk, er like godt skodd for å bidra til politisk endring som en stor.

Tabell 1. Hvor viktig er følgende faktor for gjennomslagskraft?

Note. 1=lite viktig, 6=svært viktig. Respondentene ga en score på hver egenskap og reflekterte rundt nivå.

N=13. Redusert N i tabellen reflekterer at noen av respondentene ikke fant egenskapen relevant.