Fredagsstafetten med Jørgen Bakke Fredriksen

Hva skal til for å gi deg helgefølelsen?

– Det kan være så enkelt som å lese en bok mens jeg hører på radio lørdag morgen. Det trenger ikke være lenge, kanskje bare ti sider og en kopp kaffe, men da skjønner kroppen min at det er fri. Og så gjelder det å klare å ikke sjekke jobb-kontoen på Instagram osv. før mandag morgen (noe som ikke alltid er like lett).

Hva er det siste du brukte kunstig intelligens til i jobbsammenheng?

– Jeg er treg når det kommer til nye ting (jeg gjetter at jeg var en av de i Norge som tviholdt lengst på discman-en etter at iTunes og iPod kom). Det er ikke det at jeg ikke klarer å lære meg noe nytt, eller at jeg ikke kan ha nytte av det, men jeg venter liksom på at noen skal finne ut av det for meg før jeg blir med.

– Jeg legger mye stolthet i egne tekster, og kvier meg for å la KI bli en for stor del av det. Men noe har jeg brukt det til – det siste var nok å få Copilot til å oversette kildesorteringsguider og annet enkelt materiell til andre språk. Det er mange i Oslo som ikke har norsk som morsmål, og KI har gitt oss en god og rask måte å oversette på.

Bergmann ny styreleder i Kommunikasjonsforeningen

Kommunikasjonsforeningens landsmøte har valgt nytt styre og vedtatt ny strategi fram til 2027.

Les mer om Bergmann ny styreleder i Kommunikasjonsforeningen

Hva kan kommunikasjonsfolk gjøre for å styrke tilliten til egen bransje?

– For egen del, i min hverdag, så handler det om åpenhet og om å være på tilbudssiden. Både i rollen som pressekontakt og når jeg snakker med innbyggerne i de andre kanalene våre. Det har jo vært mye snakk om bransjen vår de siste årene, og det stilles stadig spørsmål ved hvor mange vi er og hva vi egentlig gjør. En påstand som har bitt seg fast i meg, er Arnsten Lindstads kommentar i Vårt Oslo om at «kommunikasjonsrådgivere i Oslo er portvoktere og en fare for demokratiet». 

– Den klødde meg virkelig på feil sted, for selv om jeg ikke kan snakke for andre enn meg selv og min egen etat, så er ikke inntrykket mitt at det var/er slik. Dette sitatet ligger ofte og gnager i bakhodet mitt.

Gi eksempel på en kommunikasjonsjobb du mener har gjort en forskjell i folks hverdag?

– Nå for tiden er det vanskelig å ikke tenke på alt det gode arbeidet som gjøres i ulike hjelpe- og bistandsorganisasjoner. Det er jo nesten av en eksistensiell art, sånn at ens egen jobb fort føles liten.

– Jeg er sjelden oppdatert på alle kampanjene der ute, så i stedet kan jeg peke på den jobben Lindis Hurum gjør i og for Leger uten grenser. Hun har skjønt hvordan man må jobbe i vår tid – hun bruker seg selv (og ER seg selv), står i det og kommuniserer ekstremt godt og balansert om temaer som berører alt fra dagligliv til storpolitikk. Og hun har til og med blitt en film! Ja, hun er imponerende.

Bruker du emojis på jobb? Hva er din favoritt emoji?

– Ja, jeg gjør det nå. Jeg stod imot lenge, nærmest av prinsipp, for jeg godtok ikke at folk ikke kunne tolke tonen i en tekst uten at den inkluderte et gult fjes eller to. Etter hvert skjønte jeg at toget hadde gått. Det var bare å gi opp. Favorittene mine er opp-ned-smiley (som kan brukes til nesten alt) og håndtrykk-emoji som tegn på at vi er enige om et eller annet. Om jeg bruker dem riktig, er et annet spørsmål.

Hva er det beste rådet du har fått i karrieren din?

– Jeg går for et råd jeg fikk i førstegangstjenesten, da jeg var journalist i Rygge flystasjons leiravis «Stikka». Stikka var ikke avansert, men den skulle ut hver uke, og redaksjonen bestod av noen delvis brakkesyke 19-åringer som ikke alltid la sjelen i ukens utgave. Presseoffiseren på stasjonen merket nok det, og prøvde (ser jeg i ettertid) på sin beste Kompani Lauritzen-måte å motivere oss. Jeg husker ikke rådet ordrett, men det handlet om å alltid gjøre en så god jobb som mulig, at det er alltid en god erfaring i å gjennomføre så godt man kan, også selv om resultatet ikke blir som man håpet, og det ville vi ikke angre på senere i livet (og nå er det nettopp det jeg gjør – angrer, altså 🙃). Arbeidslivet er for kort til å levere fra seg venstrehåndsarbeid.

Hvem synes du vi skal intervjue neste fredag?

– Det må bli min gode venn og tidligere kollega Andreas Haslegaard i Legeforeningen. En greie på Linkedin er jo å harselere med stillingsannonser for kommunikasjonsrådgivere, og hvor mye forskjellig vi må kunne: i én enkelt stilling skal man være tekstforfatter, fotograf, regissør, podcast-vert, foreleser, rådgiver for ledergruppen osv. osv. Det er jo ikke lite, og Andreas er en av få jeg kjenner som faktisk kan (og gjør) alt sammen. Dessuten er han en flott fyr med mye på hjertet (og uten ham hadde jeg faktisk ikke hatt jobben min 🤝).

Og hvilket bonusspørsmål ville du gjerne hatt?

– Er det faktisk for mange kommunikasjonsrådgivere i det offentlige?

Og da svarer du?

– Hvor langt er et tau, som sjefen min pleier å si. Jeg vet ikke om det er to for mange eller to for få av oss, men jeg kjenner i alle fall ingen som har for lite å gjøre. Men like sikkert som at det straks er valgkamp, så er det snart også jaktsesong på kommunikasjonsrådgivere. Det er nok ikke lenge til første mediesak om inflasjonen i antall offentlig ansatte som jobber med faget vårt.

– Jeg velger i stedet å svare med et nytt spørsmål: hva gjør denne jakten med tilliten vi er avhengige av fra innbyggerne? Denne manglende forståelsen om hva en «kommunikasjonsansatt egentlig gjør» devaluerer verdien jobben vår faktisk har for folks hverdag. Mange tror jo på det som blir sagt. Og er det noen som vet hva vi bidrar med, så er det nettopp de politikerne som bruker oss som åte.

– Det er verdt å tenke på at for bare noen forholdsvis få år siden, fantes det kun to veier inn til kommunen: én telefonlinje – og brevpost. Nå er det ørten kanaler inn og ut, og forventningene om både rask og god informasjon er skyhøye. Da trengs det ansatte.

– Jeg foreslår derfor til årets valgkamp: «Ingen slagord – la kommunikasjonsrådgiverne jobbe i fred», eller «nå er det vanlige kommunikasjonsfolks tur»🙃